Bokelskere.no

Om lille Lise får kreft, vil hun sannsynligvis oppleve at klassekameratene sender henne brev med lykkeønskninger og oppmuntrende ord. Når folk møter henne på gata, vil de bøye seg ned og spørre henne hvordan det går. Hun vil få tilbud om å møtte andre i samme situasjon, der både hun og familien kan lære å mestre den nye livssituasjonen. Om, lille Lise, derimot var blitt utsatt for vold eller overgrep, ville hun da mottatt brev fra alle i klassen? ? Eller hadde de du bøyd deg ned og spurt hvordan det gikk hvis du møtte henne på butikken? Tror du lille Lise hadde fått tilbud om å møte andre i samme situasjon, der hun og familien ble vist omsorg og forståelse for det de hadde opplevd? Det er lite trolig, for i Norge finnes det ingen slike tilbud. Det finnes heller ikke gode nok lover og regler som hindrer en gjerningsperson i å gjøre nye overgrep. Verst er det likevel at det ikke finnes god bok kunnskap om hvordan jeg og du skal forholde oss til disse barna.

Det er et modig valg for en mor som nylig har mistet sitt barn å våge å elske livet. Tørre å glede seg over det hun har - og ikke bruke energi på det hun skulle ønske hun hadde.

Jeg tror aldri jeg vil glemme da den lille damen på halvannen meter steg ut av mørket og inn på scenen i auditoriet på Dahlske vidergående skole. For bare noen måneder siden var datteren hennes på åtte år blitt voldtatt og drept. Nå stod hun plutselig foran oss. Rakrygget og bestemt fortalte hun om viktigheten av å være sterk. Med bristende, men tydelig stemme, innledet hun med å lese et dikt om hva det ville si. I nesten en time satt vi musestille og lyttet. Det var den denne dagen jeg forstod at samme hva jeg utsettes for her i livet, har jeg et valg. Det finnes alltid en vei ut av en krise. Det var ingen som fortalte Ada at hun måtte få et godt liv igjen. Det var noe hun bestemt seg for seg selv.

I våre hektiske liv, der vi bombarderes av informasjon, er tilgjengelig hele døgnet og i kjedsommelighet tar frem telefonen hver gang vi opplever en stille stund, glemmer vi å sette pris på de øyeblikkene der vi bare er. Vi unngår dem. Kanskje av frykt for hva som vil skje om vi lar tankene løpe fritt? eller kanskje av redsel for at noen skal observere oss og betrakte oss som kjedelige eller uinteressante. Vi fyller opp kalenderen med møter og avtaler og legger planer flere måneder frem i tid. Og oppe i det hele glemmer vi å arrangere disse små møtene med oss selv.

Til meg har Ada sagt at hun ikke lenger kjenner Stine. Hun døde da hun var åtte år og ville i dag vært en voksen kvinne. Sorgen er byttet ut med et savn, og de vonde opplevelsene har litt etter litt måtte vike for de gode. Det er noe vemodig, men samtidig noe utviklende over det å klare å gi slipp. Det handler om å ta et valg - om å bære med seg det som gjør godt og forsøke å legge igjen det som ikke gjør det.

Uansett hva som skjer i livet og uansett hvor godt man takler det, vil det alltid være en del av vår egen historie vi aldri kan legge bak oss. Skriften på gravsteinen til Stine sier det meste: Du er gjemt, men vil aldri bli glemt.