Bokelskere.no

Men de hadde ikke forestilt seg at gutten kunne se så ille ut,med et nesten gjenklistret, blodsprengt venstre øye, hevelser og sår flere steder i hodet. Så ille var synet at da Christoffer hilste på en kamerat fra nabohuset, svarte denne: "Deg kjenner jeg ikke". Skoleassistenten forsøker å få ut av Christoffer hva som har skjedd, men han svarer som han pleier: "Husker ikke". "Vet ikke". Og når han føler seg presset: "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl!"

Om kvelden oppdager mormor et nytt merke på Christoffer. Det er bak på skulderen og annerledes enn de hun har sett tidligere. Det har form av tre blågule striper med lik avstand, og tynne sår i midten av hver stripe,omtrent som om de skulle vært laget av en tretannet gaffel. "Oj, hvordan har du fått det, da ?" , spør mormor. "Husker ikke", svarer Christoffer, og jumper kjapt oppi badekaret. "Er du sikker på at du ikke husker det ?". "Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl", svarer han.

Kanskje er det slik at den som ikke har opplevd vold og overgrep på egen kropp og sjel, har like dårlige antenner som mormor og alle andre som så de første sårene og blåmerkene på kroppen til Christoffer.....Må vi da selv bli direkte eller indirekte voldsofre for å kunne hindre andre i å bli det ?. Jeg tror ikke det. Sannsynligvis er det mindre smertefullt å starte forsiktig med å våge å se det du ikke vil se, mens det ennå er tid. Lytte til det du ikke vil høre, selv omdet kanskje påkaller ubehag og behov for å gjøre noe du ikke liker. Forsøke å kjenne den innestengte duften av vårblomstene som aldri kommer skikkelig opp av jorden, fordi de er trampet på. Alt er der. Hver eneste dag. Nærmere og mer skjebnesvangert enn du tror.

Da han skal legge seg om kvelden, ser mormor at han har noen blåmerker på ryggen. Hun spør hvor han har fått dem fra. "Har slått meg i senga, tror jeg". "Husker ikke helt", svarer han og vrir seg raskt inn i pysjamasen så merkene blir usynlige. Mormor synes det er et underlig svar. Er det noe gutten aldri har hatt problemer med, er det hukommelsen. Han kunne legge merke til den minste ting i mormors hus, som for eksempel at et bilde eller en pyntegjenstand var flyttet. Og med en gang spurte han. "Hvorfor har du flyttet den, mommo?". Skal han så ikke huske hvorfor han har slått seg på ryggen?

Nå vet han at det skal være vondt å miste et barn, så vondt at det til tider er helt uutholdelig. Slik utvides langsomt grensene for hva du tror du kan bære, og snart vet du at du aldri blir den samme igjen. Til gjengjeld blir en større del av livet til å leve med, og du får et fundament som er solid nok til å tåle tyngden av din veldige smerte.

En skulle tro at en gammel ryggsekk full av svik ble lettere å bære med årene. Slik er det ikke. Den blir tyngre. Det eneste du kan gjøre er å erkjenne at den er der, og ta hensyn til vekten, så du senker farten når du føler at du begynner å gå varm. For det er da det skjer, uten at du vet det. Det er da du går ut av deg selv for å slippe den helvetes tunge børen du fikk som barn.

Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til. [...] Og nettopp derfor skjer det. Nettopp derfor får det skje. I nabobygda. I nabohuset. I naborommet - uten at vi egentlig ser det vi ser. For jo nærmere det er, jo fjernere er det. Trist men sant!

Faren ser morens nye venn bykse rasende ut av bilen, vrenge av ham alle klærne og nærmest kaste gutten inn i baksetet. Christoffer skriker. Moren sitter i forsetet, men gjør ingenting. Så blir gutten stille. Faren kan se han er redd da han kikker ut gjennom sidevinduet. Bilen kjører av gårde i stor fart. Christoffers far står igjenn på trappen, avmektig og tom. Han vet ikke at det er siste gang han ser sønnen i live.

For det er jo ikke hendelsen i seg selv, men hva den utløser inni deg, som er sorgen.

• Jaså, du vil forsøke å finne ut av hva som egentlig skjedde med Christoffer? Det er et bra oppdrag, særlig hvis det kan bidra til å kaste lys over hvor mangelfull barns rettsikkerhet er i Norge. Spørsmålet er hvor mye du vil finne som ikke allerede er kjent gjennom to rettsinstanser og massiv mediedekning, sier Rognum.