Bokelskere.no

Historien om Christoffer er ikke historien om "Gutten som ble usynlig". Det er snarere historien om gutten som alle så, men som ingen gjorde noe med.

Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til. [...]
Og nettopp derfor skjer det. Nettopp derfor får det skje. I nabobygda. I nabohuset. I naborommet - uten at vi egentlig ser det vi ser. For jo nærmere det er, jo fjernere er det.

Hvem vil egentlig lese en hel bok om noe så grusomt som en stefar som ifølge dommen har slått ihjel en åtte år gammel stesønn? Og - er det i det hele tatt mulig å beskrive hendelsene uten at skildringene blir så groteske at det i seg selv vil virke frastøtende på leserne?
Eller er det nettopp her vi faktisk nærmer oss et av hovedpoengene i historien, at slikt nettopp kan og får skje ned noen mennesker, fordi alle vi andre ikke orker å tenke oss muligheten av det, og derfor lukker både ører og øyne?