Bokelskere.no

..., han ser på alle de fæle kroppene som ligger strødd rundt omkring, langs bassengkanten.
"De leser ikke engang" sier han om kroppene, ...

Jeg orker ikke denne tiden, denne evinnelige tiden, hvorfor jeg nok en gang må treffe bunn, hvor mange ganger skal man treffe bunn, hvor mange ganger skal man trekke seg selv opp før man gir opp for godt.Uthevet tekst

Av alt det farlige som finnes inne i oss selv, eller i himmelen, eller på jorda, så behøver vi kanskje ikke være redde for annet enn det som aldri er blitt sagt. Når alt er blitt sagt, kan vi være trygge, men heller ikke før. Da kan vi omsider være stille, fordi vi ikke lenger behøver være redde for å tie. Da får vi endelig fred.

Kanskje det beste er ikke å ha behov for noe feste i det hele tatt. Men da er man ikke et menneske.

Store ord skal man ta for det de er, inkompetanse skal man ikke høre på.

Det å være forfatter er å skrive noe nytt. Hvis jeg skriver om egg, må jeg skrive om egg slik at leseren tenker på egg på en helt annen måte.

Alt du gjør har sin virkning i fremtiden, og får du en virkning nå, har det sin årsak i fortiden.

Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg ikke har noen ord igjen inni meg, og jeg tenker at jeg må si ganske mange ord hvis jeg skal være alene sammen med ham igjen, at hjernen ikke kommer til å klare å presse nok ord ut av munnen, så derfor blir det til at de få ordene jeg klarer å stotre frem nå er helt feil.

Den første tanken jeg får når noen spør meg om å være med på noe, er tanken på stolen min, at jeg da ikke kan sitte i stolen min og lese og skrive, eller mest sannsynlig stirre tomt fremfor meg. Dette uhørte atmosfæriske trykket av andres meninger, de levendes, de dødes, og de ennå ufødtes meninger, står samlet utenfor døra mi og truer med å knuse meg.

Barndommen er alle forfatteres skattekiste, det er dit man går når man er deprimert og desperat.