Bokelskere.no

Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Mor ville forresten ikke være med. Hun ventet på oss hjemme. Hun likte ikke massemønstringer og store forsamlinger. De virket så knugende på henne. Det var et ord hun ofte brukte. På samme måte hadde hun det med fjellet, viddene, steinrøysene, de virket også knugende på henne. Dette forundret meg alltid. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Så grein jeg litt på skulderen hans og syntes så synd på meg selv at jeg nesten fikk lyst til å sende blomster

Sannheten formerte seg og brakte bastarder til verden

Jeg gikk opp på rommet mitt og gjorde det. Jeg tenkte meg om. Det hjalp lite. Det å tenke meg om har i det hele tatt sjeldent hjulpet. Det gjorde vondt verre. Det var bare en omvei. Og setningen jeg hadde plantet, visnet i stedet. Ordene falt av den, ett for ett, til det bare var en tynn, hard stilk tilbake, og den stilken var meg.

Jeg var allerede et bibliotek, men bøkene var enda ikke skrevet.Jeg var et helt bibliotek av hvite sider.

Neste kveld spillte jeg mot Rehab-Lucy som egentlig bare burde hett Hab-Lucy for hun hadde ikke noe hun skulle rehabiliteres til. Hun hadde ikke vært nykter siden hun var to år gammel og lå i skuffen i morens apotek.

"Din tur somlekopp" sa mor. Som de lo. Som de lo av somlekoppen. Jeg tvang bokstavene mine sammen. Jeg kunne legge fitte, pule, vorte, bh. Jeg kunne legge et helt dikt på kryss og tvers. Faen - i - helvete. Jeg kunne legge smokk. Jeg la - ost. Av alle ord i hele språket satt jeg der med et helt alminnelig pålegg i hendene. Ost!

" Jeg er uberørt av menns hender" pleide tante Emilie å si, og hun sa det ikke med et sukk, men i triumf! Hun sa det med to utropstegn. Hun hadde holdt stand!

Tante soffen gjentok hver sommer at hun en gang var den vakreste piken i Kristiania. Tanken på at dette mennesket som snart sopte gulvet med nesen og lignet mer og mer på en rosin, hadde vært den vakreste, uansett hvor og når, var ganske enkelt kinkig å tenke seg. Det grenset mot det uangripelige. (...)På den annen side, alle rosiner har jo en gang vært drue.