Bokelskere.no

Mye så hun, men aldri seg selv

Vi gjør det litt lett i dag, pleide mor å si, hun siktet til middagen. Det var hennes frihet, å fire på kravene, fra oss, fra seg selv, det skjedde ikke ofte, bare innimellom. Hun tok seg fri, jeg mener, friheter, hun kjøpte seg tid, hun fikk mer til overs av den når hun gjorde det litt lett. Jeg vet ikke hva hun brukte denne tiden til, den som hun fikk til overs, drømte hun, angret hun, var hun lykkelig, bekymret, hadde hun dårlig samvittighet fordi hun tok seg en sånn frihet, å ta det litt lett, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg syntes det var en ussel frihet

Kan ikke taushetsplikten være like vakker som ytringsfriheten?

Jeg liker forresten tanken på at det var en drosjesjåfør jeg først fortalte det til, at jeg hadde Chaplins syndrom. Da behøvde jeg ikke fortelle det til noen andre.

Trudde han at kjærlighet og det som følger med var fornøyelser? I hans alder? Å nei, kunne hun love. Det var slit, det var hardt arbeid, det var nederlag og glede om hverandre.

Men når alt kom til alt var det ingen trøst i å vite at andre hadde det verre.

Jeg begynte å få panikk. Alt jeg ikke rakk. Alt jeg ikke ville få ferdig. Alt jeg aldri ville klare. Alt som hang i en tynn tråd og det var det meste, særlig jeg, min tråd var den tynneste, jeg følte meg som et blylodd festet til restene av et spindelvev.

Verden er full av alt som ikke ble noe av. Det var nesten ikke til å holde ut.

Dag følger dag som skrevet står. Det meste blir som det blir, men ikke før det har blitt det, som også skrevet står, og derfor stod fremdeles mulighetene åpne, som dører på gløtt innover til rom etter rom hvor et lys jeg ikke visste omfanget av ventet og bak meg ventet et like stort mørke, men mørket var jeg ferdig med, var jeg ikke, det lå jo allerede bak meg.

Hvorfor er nei så vanskelig, fordi det er én bokstav lengre enn ja?