Bokelskere.no

Det var kjærlige dager, en slags tilbakekomst til uskylden. Han var blitt enig med seg selv om at han skulle slå en strek over alt det vonde, som om han ikke viste om det, foreldrenes krangling som han hadde overhørt i barndommen , den grove kjeften faren hadde gitt ham i fylla på Cumberland Hotel i London i januar 1961 og dagen da han ga faren sin en på tygga. Han hadde vært tjue år, og plutselig var Ani's fyllerør bare blitt mer enn han kunne bære, især fordi det gang var moren som hadde vært skyteskiven.

Han lærte to ting om kameler. Det første var at kameler er incestuøse; ungen i denne flokken var resultatet av et ukomplisert forhold mellom mellom en hannkamel og moren hans. ( Incestkamelen fikk hans navn, eller en australifisert versjon av det. Den ble "Selman Kamel".) Og det andre var at når en kamel blir oppskaket , forvandles møkka fra tørre, harmløse kuler til en flytende sprut som sprer seg ganske langt bak den forurettede dromedaren. Man bør aldri oppholde seg bak en sur kamel. Begge deler er viktige lekser."

Og da han endelig kom så langt som til New York, ble han oppmuntret, den første kvelden i byen, til å ta på seg den rareste av alle uniformer, dress og slips, slik at venner kunne ta ham med seg ut på en drink på "Windows on the World"- baren på toppen av World Trade Center. Dette var hans første og aldri glemte bilde av byen - de massive bygningene som lot til å si : VI ER HER FOR BESTANDIG.

Frem og tilbake i King's Road gikk verdens vakreste jenter , latterlig lettkledde, i følge med spradende menn som var like latterlig velkledde, i skjøtefrakk med høy snipp og plisserte skjorter og vide, skrukkete fløyelsbukser og imiterte slangeskinnsstøvler . Han var visst den eneste som ikke visste hva det ville si å være lykkelig.

Apropos Gud: Det siste spor av tro ble slettet i hans sinn på grunn av hans sterke avsmak for arkitekturen i Rugby kapell.

Det man lærer på skolen , er ikke alltid det skolen tror at den lærer bort.

Litteraturen forsøkte å åpne universet, å øke, om enn aldri så lite, summen av hva det var mulig for mennesker å sanse, forstå, og dermed i siste omgang å være. Stor litteratur gikk til ytterkantene av det kjente og presset mot grensene for språk, form og mulighet, for at verden skulle kjennes større, videre, enn før. Ikke desto mindre var dette en epoke da menn og kvinner ble presset mot stadig trangere definisjoner av seg selv, oppmuntret til å kalle seg bare en ting - serber eller kroat eller israeler eller palestiner eller hindu eller muslim eller kristen eller bahai eller jøde - og jo trangere deres identitet ble, desto større ble sannsynligheten for konflikt mellom dem.

Laurie Anderson had called to ask if he had a text about fire. She was curating an evening of performances to raise money to build a children's hospital for the charity War Child, and she had an amazing fire video and needed words to go with it. He edited together passages from the 'London's burning' part of The Satanic Verses. Laurie had persuaded Brian Eno to record several loops of sound, which she was going to mix from a little desk in the wings while he read.

He had always been post-something according to that mandarin literary discourse in which all contemporary writing was mere aftermath - post-colonial, post-modern, post-secular, post-intellectual, post-literate. Now he could add his own category, post-fatwa, to that dusty post-office, and would end up not just po-co and po-mo but po-fa as well.

He met Jacques Derrida, who made him think of Peter Sellers in The Magic Christian, walking through life with an invisible wind machine permanently ruffling his hair. He soon realised that he and Derrida would not agree about anything. In the Algeria session he made his argument that Islam itself, Actually Existing Islam, could not be exonerated from the crimes done in its name. Derrida disagreed. The 'rage of Islam' was driven not by Islam but the misdeeds of the West. Ideology had nothing to do with it. It was a question of power.