Bokelskere.no

"Mr. President," sa han. "Når jeg forlater Det hvite hus, skal jeg til Presseklubben, og der vil en masse journalister vente på å høre hva du hadde å si. Jeg vil gjerne kunne fortelle dem at USA vil slutte seg til kampanjen mot den iranske fatwaen og større progressive stemmer overalt i verden." Clinton nikket smilende: " Ja, du kan si det," svarte han, " for det er sant." Slutt på møtet tenkte han, som skulle be om en gunst, idet hjertet gjorde et triumferende hopp. " Vi har felles venner," sa presidenten . "Bill Styron , Norman Mailer. De har lagt inn mangt et godt ord om deg. Normans kone Norris jobbet jo for meg under den første valgkampen min. Jeg ble ganske godt kjent med henne."

Som ung hadde hun vært med på Clintons valgkamp da han var kandidat til guvernørembetet i Arkansas . "Jeg ble veldig godt kjent med ham, " sa hun. OK sa han høflig til Norris, jeg skal nevne det. "Nei," sa hun og la den elegante hånden sin på armen hans som Margaret Thatcher på sitt mest søtladne. "Du forstår ikke. Jeg mener, jeg ble veldig godt kjent med ham." Å, jaha. Ja, Norris. I så fall skal jeg så avgjort hilse så mye fra deg. "

Presidenten var "ikke bekreftet". Det ville være dagen før Thanksgiving, og presidenten ville ha mye å gjøre. Han skulle benåde en kalkun. Det var ikke sikkert at han ville rekke å hjelpe en forfatter også.

Han hadde gått fra SALMAN til RUSHDIE til JOSEPH ANTON og nå var han kanskje iferd med å gjøre seg selv til et null.
Han var en lobbyist som drev lobbyvirksomhet for et tomrom som ikke lenger inneholdt et menneske.

Hun gikk helhjertet opp i det , og fortjente at han gjorde gjengjeld. Hjemme feiret de det første året i Bishop's Avenue 9, de hadde en kjærlig kveld, og han følte seg bedre.

"Nåde under press," hadde Hemingway kalt det. Sant mot forent med faste prinsipper. En forening som en kule ikke kunne sprenge. Og kulene hadde vært noen digre svin, 44, dumdumkuler, beregnet på å drepe.

Han svarte ved ved å sitere noe Ian McEwan hadde sagt til spanske journalister da han uken før han var i Spania i forbindelse med en bokutgivelse: " Prins Charles koster mye mer å beskytte enn Rushdie, og han har aldri skrevet noe av interesse."

Var det ingen grenser for den litterære fantasiens skamløshet? Nei, det var ingen grenser.

Han sa ofte i de årene at om han noengang skulle skrive sin livshistorie, ville han kalle den
VERDENS BAKDØRER. Hvem som helst kunne gå inn gjennom entrédøren. Man måtte være noen for å kunne gå kjøkkenveien, personalinngangen, bakvinduet, søppelsjakten."

"Dagen etter begynte arbeidet. Han ble intervjuet , blant mange andre , av den fremtredende kanadiske journalisten Peter Gzowski, som i radiosendingen sin spurte hvordan det var med seksuallivet. "Ingen kommentar, " sa han. " Men," presset Gzowski på, " det betyr vel ikke ingen sex?"