Bokelskere.no

Hun er vakker, omtrent som meg, men på henne syns det mye bedre.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Hvis man ser stort på det, og tar hele universet i betraktning, da er det et unntak, et gigantisk unntak: Å være i live.

Drikker varm melk med honning, kan det gjøre underverker? Jeg prøver å tenke meg at melken er varmet av en finsk engel, som var på sykehuset for lenge siden, men nå må jeg gjøre det selv. Det er å være voksen. Å være god mot seg selv når det trengs og ingen andre fins i nærheten.

Jeg sovner under filmen, men så halve og syntes den halvdelen var bra.

Jeg ringer mamma og forteller at jeg skriver på en bok som jeg ikke vil at hun skal lese. Kan hun love meg ikke å lese den? Hun har hittil lest alt jeg har skrevet. Hun lover, under en viss tvil. Senere på kvelden ringer hun tilbake. Hun har snakket med nabokona og fortalt at jeg skriver på en bok som jeg ikke vil at hun skal lese. Nabokona lovte at hun skulle lese den og fortelle mamma hva som sto der. Jeg er tilbake ved start.

Jeg spør mamma om jeg kan bli det når jeg blir stor, en sånn som finner på dikt og har publikum. "Forfatter", sier mamma. "Det kan du bli ved siden av." Jeg vil bare bli forfatter, og kanskje snekker ved siden av. "Du er forfatter", sier pappa. "Bare fortsett du."

Det spiller ingen rolle hvilket sted jeg er, bare jeg skriver. Jeg tenker på den gamle amerikaneren som i sin alderdom var "glad to be anywhere." Slik er det også når man skriver. Fengsel eller himmelrike, pute eller spikermatte. Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.

Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen.