Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Er menn guder eller barn?
Han er svart amerikaner. Han har skyggelue. Noe bare amerikanere aldri blir for gamle for. Noen spør: Are you glad to be here now? Han kikker bort, har ikke tenkt å svare, men så sier han: At my age you are glad to be anywhere.
Jeg trøster meg med at en roman er en roman og bare speiler deler av virkeligheten. Hvordan man tror det var, og hvordan man ønsker at det var. Deler av det ulevde livet. Valgte øyeblikk, oppdiktede øyeblikk. Fortellinger som føder nye fortellinger. En personlig fortelling. Som framstår som sannere og sannere for en, jo lenger det er siden den fant sted. Språket. Som flyr inn i pennen når man øver. Men likevel er dette å skrive en bok bare å la en bit av meg leve et liv jeg ikke kan kontrollere. En bit av meg som flyr omkring som et bortfløyet barn som jeg glemte å lære å kle på seg selv før hun forsvant hjemmefra.
Følelsen av et helt tomt nå og en helt fremmed framtid er så sterk at jeg begynner å skjelve.
Sett utenfra er det meg, men ikke innenfra.
Kanskje kan jeg bli i dette landet. Da vil jeg smelte inn og ikke hele tiden være en fremmed, en som bare er på besøk. Jeg vil kunne handle i butikken uten at ekspeditøren sier akkurat og tror at banan heter gulebøj på norsk.
Det fins alltid en frisk side bak forvirringen, bare man lytter.
Jeg vet at man ikke skal gi dyrene menneskelige egenskaper, men jeg gjør det likevel, og jeg er overbevist om at Kiril kattliggjør meg.
Jo, jeg kan gråte. Noen må gråte i denne familien, og det har alltid vært meg. Så jeg fortsetter.
I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute.