Bokelskere.no

Vi klappet taktfast med hendene og danset med venninnene etter tur, men jeg forsøkte å holde fast ved hun som het Teresa. Jeg heter Teresa Torras, sa hun. Hun var høy og mørk med langt hår knyttet i en hale. Major Torras er min far, sa hun. Hun hadde fine, lyse bryster som var synlige under skjorten. Anna Torras er min mor. Vi danset og jeg ville ikke slippe henne. Jeg holdt rundt henne, det var som å holde rundt noen du aldri vil gi slipp på. Jeg sa det til henne: jeg slipper deg ikke. Hun lo og forsøkte og trekke seg unna. Antonio Torras er min bror, sa hun. Og denne gangen nikket hun bort mot gutten som spilte gitar, han fulgte oss med øynene. Hun prøvde å gjøre seg fri, men jeg holdt henne fast. Jeg slipper deg ikke, sa jeg. De ropte på oss borte fra bålet. Jeg visste at med en gang jeg slapp henne ville hun være tapt. Jeg vil treffe deg igjen i morgen, sa jeg. Hun nikket. Jeg visste at jeg ikke kom til å se henne igjen. Vi satte oss ned med de andre, jeg hadde sluppet henne, men hun holdt seg inntil meg. Jeg heter Tomas Torras, sa jeg. Det var en kortvarig lykke. Men nok til at jeg fremdeles kan se henne for meg: det vakre, frekke ansiktet, de alvorlige øynene, den lange, ville kroppen: jeg holder rundt henne og vil ikke slippe henne.

Jeg befinner meg i mørket, har funnet min faste plass i baren og bestiller en øl. Den første er god. Den andre er den beste. Den tredje er bedre enn den første, den fjerde er utmerket, den femte også, de resterende handler ikke om smak, men om å drikke, det handler om rus. En god, langsom glemsel. Ikke som vin eller sprit, ikke så utålmodig, ikke så hissig; vi skal sitte her lenge, det er kunsten, sitte og drikke, en hel kveld mot natt, det er det som er kunsten: å sitte i ro så lenge at du beveger deg. Du reiser sakte og uanstrengt bort fra deg selv.

Jeg vet ikke om du kan huske ... triumfen ved det å reise seg, opp fra gulvet, bli stående og svaie, den plutselige beherskelsen og barnlige gleden ved å kunne gå fra rom til rom. Nei, aller best liker jeg å gå. Det er tirsdag, og jeg går ut. Jeg går ut og drikker. En idiotisk glede. Gleden ved å svaie og miste ordene og balansen, sjangle og krype, det er nesten som å bli barn igjen.

Det som gjenstår er å gjenta seg selv.

Men det er ikke mulig å skrive sannheten om seg selv. Man skriver og skjuler seg. Man kler seg i språk.

...vi ruller ut liggeunderlagene, kryper ned i soveposene, drikker av brennevinet, snakker, og her i hjertet av Europa, i høyden, stifter vi et Langsomhetens Parti. Vi er imot alt som går for fort. Vi er imot fly, biler, raske tanker, hurtigbåter og ekspresstog. Vi er for alt som går langsomt, og etter noen slurker brennevin går det opp for oss hvor radikalt dette partiet i sannhet er; vi setter opp et program, velger sneglen som emblem. For langsomheten og latteren. Godnatt.

På hotellrommet så jeg meg i speilet, jeg lignet en uteligger. En boms, ubarbert, en flenge i dressjakken, søle på buksene helt opp til knærne. Jeg sto foran speilet i garderobeskapet og var fornøyd. Sånn hadde jeg alltid hatt lyst til å se ut.

Når støvlene er gode, når sekkene ikke veier for tungt og blir umerkelige på ryggen, når klærne er tørre og enda ikke gjennomtrukket av svette eller regn, da er det godt å gå. Da er det ingenting som er bedre enn å gå; Komme seg fram ved hjelp av egne krefter, plassere den ene foten fremfor den andre og gå inn i en slags glemsel som samtidig er et forstereket nærvær; vi glemmer at vi går, vi glemmer selve gåingen og anstrengelsene ved å bevege seg, samtidig som vi ser og hører mer årvåkent, lukter skarpere, vi opplever alt sterkere: en fugl flyr opp. Sollyset treffer tretoppene, det damper fra jorden (...) Vi tenker mindre når vi går langt, vil glir inn i gåingens rytme og tankene opphører, blir en konsentrert oppmerksomhet som fester seg ved det vi ser og hører, det vi lukter; denne blomsten, vinden, trærne, som om tankene omformes og blir en del av det de møter; en elv, et fjell, en vei.

Kjærligheten krever at vi er i ro, at vi slår oss til ro, at vi holder oss i ro på det samme stedet; bevegelse er ensomhet.

Hvordan forholder man seg til ingenting? Man venter. Man tenker. Man røyker, drikker, gjør vanlige ting som om alt er normalt. Man er like ved å forsvinne, bli borte for alltid, kanskje, og likevel oppfører man seg som om man skal fortsette å leve, som om man ikke kan dø. Man røyker og drikker, man sitter og venter, og man vet ikke hva man venter på.