Bokelskere.no

"Det handler om å gå. Å begi seg av gårde til fots, ned den åpne veien; en romatisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, gå seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer; drive gatelangs i Paris og Istanbul, krysse broer og grenser; gå inn i fremmede land, ukjente områder. Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv. Han finner sine egne ruter, men gjør også avstikkere langs sporene til kjente vandrere fra litteraturhistorien: Rousseau, Wordsworth, Hölderlin og Rimbaud; han leser dikerne og filosofene for å forsøke å lære seg den kusten det er å gå.

Solen inn gjennom øyelokkene som en begynnelse. Striper av lys inn i mørket som er en drøm og bildene går i oppløsning. Lyset blir vann, jeg drømmer vann og flyter opp, bryter overflaten, får hodet over; det er dag. Jeg våkner. Blir liggende i sengen og flyter på restene av drømmen; det er begynnelsen på en god dag.

Er ikke brevet selve emblemet på ensomhet? Den skrivende, alene ved skrivebordet. Avskjedsbrevet. Kjærlighetsbrevet. Den gule konvolutten man klistrer igjen og overlater til sin skjebne. Man skriver ikke brev for å oppheve ensomheten, men for å besegle den.

Man tenker bedre når man går i fjellet. Man bestemmer seg for å bli vanskeligere, mindre medgjørlig, man tenker farligere i fjellet.

Og enda verre blir det når man åpner ytterdørene til et av disse husene og ser inn i et hjem som er uten andre kjennetegn enn at det ligner alle andre hjem; stuen med fjernsynsapparatet og alle lampene, alt dette kunstige lyset, den ubehagelige varmen, alle disse overflødige rommene, livsfiendtlige møblene, dette halvtempererte interiøret som forteller oss at arbeidet vi gjør er bortkastet, at pengene vi tjener er misbrukte, at livene vi lever er uinteressante.

Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

Hjemreisen kan ikke avmerkes på kartet, den starter i kroppen og sprer seg til hodet,forplanter seg ned i føttene; nå går vi hjem.

Hjemlengsel. Det er en selvfølgelig del av alle reiser, vi er utslitte og vil hjem; hjemlengselen vokser , blir sterkere og forgreiner seg inn i alle kroppens bestanddeler; føttene lengter hjem, hendene, hjertet, tankene vil hjem. Vi har fått nok, hørt nok, opplevd mer enn vi tåler, og hjemlengselen brer seg ut i kroppen som en doven likegyldighet, en sløvhet som ikke orker å forholde seg til flere oppbbrudd og forandringer, møter og steder.

ja, hvorfor gå når man kan seile? Hvorfor gå når man kan kjøre bil og fly? hvorfor denne langsomheten , denne ensomheten, alle disse anstrengelsene og påkjenningene, hvorfor dette umerkelige opprøret, denne uhørte protesten, dette forsøket på å gjøre noe annerledes og vanskelig? Jeg har alltid villet leve annerledes, , på en helt annen måte enn det jeg har blitt oppdratt til. Fra barndommen av en dyp motvilje mot å gjøre det jeg er ble fortalt. Jeg har alltid villet gjre alt vanskeligere for meg selv. Aldri lettere, aldri enklere, alltid tyngre og bestandig umulig for meg selv.

Å bli klippet. Lukke øynene. Når du åpner dem igjen, er du forandret. Følelsen av å være skarpere, renere og eldre. Følelsen av å være ny. Du er den samme på en ny måte. det er tydelig at du er blitt eldre. Det korte håret gjør ansiktet tydeligere; den store nesen, den vokser. Øynene klippes frem, de gror ut av ansiktet som to lysømfintlige blomster; blå iris og liljer: den myke , bladformede munnen med arrene etter slag og skader, din fortid, hvordan den langsomt fremkalles i speilet. Som ung hadde jeg et vanlig ansikt, det kunne brukes til hva som helst, virket det som. det kunne bli hva det ville, det var et innestengt ansikt. først da det begynte å bli skadet , etter all slåssingen og boksingen, fikk ansiktet et preg av å være begrenset; det smalnet, ble hardere, besluttsomt. Jeg hadde bestemt meg for å ødelegge ansiktets muligheter, jeg ville at det skulle bli et enfoldig ansikt. Et slikt ansikt forandrer seg hele tiden, det stivner ikke, sovner ikke, det hender at man ikke kjenner det igjen.