Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene
Jeg er en sprinter som deltar i et maratonløp. Jeg vil stanse etter kortdistanse og få applaus.
Da kikker jeg opp på hjelpelæreren. Jeg syns plutselig synd på henne. Synd på et menneske som ikke vet at man kan bli det man vil. Kanskje har jeg sittet her med en som ikke vil være hjelpelærer. Jeg vet hva jeg vil.
Hvorfor flytter man, og hvorfor flytter man hjem? Alle tenker tanken på å flytte bort, og alle tenker tanken på å flytte hjem igjen. Fra land til by. Fra by til land. Fra land til land.
De holder hverdagen oppe som et tak. For at det ikke skal regne inn.
Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virkvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Verden er fylt av mennesker, men ingen jeg kan fortelle til. Man lever i samme luft. Men er helt alene inne i sin egen kropp. Som en ballong. Luft utenfor og luft innenfor det tynne skallet som kan sprekke. Det er bare å styre unna for nålen som hele tiden truer. Som vil at det en dag bare skal si poff.
Jeg kan ikke bære verden som den er, og enda mindre om den blir annerledes.
Gjennom ukene som går ber jeg til Herren Gud om ikke å bli relgiøs. "Kjære Gud, la meg ikke bli kristen." Jeg ligger under dyna. Sløser jeg med energi ved å gå rundt og ikke tro på noe som ikke fins?
Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.