Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
At helsevesenet ikke ser forskjell på en hjernerystelse og en psykose, er jo bedrøvelig.
Skulpturen slumrer i steinen. Hendelsene venter på å få bli en historie. Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.
Han vil så mye, Jonatan. Han tror på forandring. I beste fall vet vi hva vi er, men ikke hva vi kan bli.
Jeg ber stemmene gjemme meg så ingen finner meg. Så jeg ikke finner meg selv.
Å kjefte er å slå med stemmen.
Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det.
Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept de med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Jeg har alltid hatt særegne klær. Det er som "coversation pieces". Istede for hund. Jeg har en jakke med ventiler, så det ser ut som om jeg kan blåses opp. En eldre dame spurte om jeg fikk intravenøst via jakken.
Jeg vil ta litt tanntråd og kvele meg med.