Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Knall sa det mot båtbotnen, plask sa det og den blanke væska flomma ut. "Du storveies" ropte Lars forferdet. "Faen" sa Kanneles og hoppa lynkjapt ned i jolla. "Det gjer ingenting", sa mannen på dekket. "Dåkker ska få låne ei trakt og ei tom kagge." Da Lars rodde innover til land lå Kanneles på kne i båten og helte den dyre drikken på den nye kagga. Og no og da tok han seg en sup av auskaret og sku kjenne om den franske drikken smakte av tjære eller sjø. "Du e så god å holde kjæft" sa han. "Det e ingen skade skjedd. Det e berre så my freskar i smaken."
Det var dem som sov seg like til Paradis den natta, så det var uråd å få vekt dem neste morgen.
Å arbeide seg fram på en kant er å svikte på en annen kant. Slik er det og det er ikke noe å gjøre ved de ting.
Men å være så utstoppa av pengesedler rundt alle sidene på kroppen, det gir ikke fred hverken natt eller dag. Slik var det altså å være en mektig mann. Slik ja - men det ergerlige var at han kjente seg akkurat den samme som før. Den korte foten var ikke blitt lengre, han så likedan ut når han spegla seg i sjøen, han kunne ikke ete seg mer enn mett, og om noen kom og bød ham dyre blomster istedenfor ost på kaka, så var han mann for å stå i en slik bekostning, men ville det smake?
Det begynte en uklar famling i ham, han øynet et ubestemmelig lys - og bort til det måtte han. Det fans en verden med djupere tanker, vakrere landskaper, større og klokere mennesker enn der han nå ståka omkring, og denne verdenen kunne han finne i bøkene.
Et land mot Ishavet, som alle gutter langs kysten drømte om å få komme til. Der ble det øvd storverk. Der kunne en vinne rikdom, der kappsegla karene med døden. En folkevandring hadde søkt der opp gjennom mange hundre år, og en god del bleiv på sjøen. Noen kom heim med en blank skilling, men de fleste segla livet igjennom i fattigdom. Og likevel - dit opp søkte de igjen, år etter år, den ene slekta etter den andre. Det var eventyret. Dit måtte de. Og nå var det hans tur. Nå så han Lofoten.
Det er lettar for han som lever, enn han som er dau.
Det fans en verden med djupere tanker, vakrere landskaper, større og klokere mennesker enn der han nå ståka omkring, og denne verden kunne han finne i bøkene.
Hodene hang bort gjennom alle buene.Verst var det kanskje med ungkarene, som hadde kjøpt dyre brystnåler og skjerf og ringer, som de ville strø om seg når de kom heim fra et slikt storfiske. Vårherre er underlig. Han lar seg ikke spotte.
Ja, det er merkelig - den her boka gjer oss kanskje bedre enn vi er - og det bladet gjer oss låkar enn vi er. Men ellest så blir vi ofte slik som vi søker selskapet til.