Bokelskere.no

"Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt"

Politiske, religiøse og faglige sammenslutninger forsøker idag å
finne en organisasjonsform som gir størst mulig indre fasthet
og dermed høyest mulig effektivitet utad.

Lover og disiplin, alt som hører til det rent tekniske, blir drevet
opp i en tidligere ukjent fullendthet. Dette målet nås.
Men i samme grad opphører disse kollektivene å te seg som levende
organismer, og antar stadig større likhet med maskineri.
Deres indre liv taper i rikdom og mangfold, fordi personlighetene
nødvendigvis forvitrer.

Personlighetene og ideene blir underkastet institusjonene
i stedet for å kunne virke inn på dem og levendegjøre dem.
_

Å forvandle en skog til park og pleie den som sådan, kan være
formålstjenlig nok. Men dermed er det også forbi med den rike
vegetasjon som sikrer sin fremtidige bestand på naturlig vis.

Hele vårt åndelige liv utfolder seg innen rammen av organisasjoner.
Fra ungdommen av blir det moderne menneske i den grad innpodet
disiplin, at det taper sin personlige livsform

og bare klarer å tenke langs de baner en eller annen organisasjon
trekker opp for det.
Et oppgjør mellom idé og idé, mellom menneske og menneske,
av den art som utgjorde det attende århundres storhet,

forekommer ikke mer idag.

Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt for kollektivenes meninger.

Dengang bøyde man seg ikke i ærefrykt
for kollektivenes meninger: Alle idéer måtte rettferdiggjøre seg

overfor den individuelle fornuft.

Idag er det blitt selvinnlysende regel at man har å ta hensyn til
de rådende meninger
innen det organiserte fellesskap.

innen en sammenslutning .. foreligger på forhånd de fastslåtte og
urokkelige meninger.
De gjelder som tabu og er hevet ikke bare over enhver kritikk,
men også over diskusjon.

Denne holdning,
hvorved vi gjensidig abdiserer som tenkende vesener,

blir evfemistisk betegnet som respekt for fastslått overbevisning -

-som om det kunne finnes en virkelig overbevisning
uten tenkning!

På en helt egenartet måte går det moderne menneske opp i
sammenslutningen.

Dette er kanskje det mest karakteristiske trekk ved dets vesen.

(..) Kollektivet råder over det, og utstyrer det med vedtatte meninger
som det skal leve på ...

men det moderne mennesket omfatter ikke engang sin abnorme
påvirkelighet som en svakhet.

bokmerke

forrige

_

( Alb.Schweitzer: 'Du skal bygge opp', overs. Carl Fredrik Engelstad,
Oslo 1954 e. Schweitzers 'Kulturphilosophie' 1923 i 2 bind )

"Det hender at vi,i en posisjon hvor mennesker må betrakte oss som ulykkelige,opplever oss som mer lykkelige enn i en posisjon som for dem synes lykkelig.I det hele tatt:Mennesker bekjenner seg som lykkelige i posisjoner vi ikke holder det for mulig.På hver måte får vi altså erfare at lykke og ulykke ikke ganske enkelt er en følge av det som hender oss,men også av det vi opplever i oss selv og med oss selv."

..men det moderne menneske har fått såvel sin frihet som sin
tenkeevne nedsatt.

..selve den åndelige betydning av arbeidet reduseres for den enkelte
arbeider.
Det er bare en del av ham som blir tatt i bruk (..)
I stedet for den normale selvbevissthet . . kommer en passiv selvtilfredshet
over den perfekte delkunnskap, . .

..I alle yrker, og mest innen vitenskapen, blir det stadig tydeligere
hvor farlig spesialismen er
for den enkelte og for åndslivet i helhet.

Det merkes at ungdommen blir undervist av lærere som ikke lenger er
universelle nok til å gi elevene forståelse av sammenhengen .. og å gi deres
horisont den naturlige vidde.
_

..og som om den helt uunngåelige spesialisering og arbeidsorganisasjon
ikke var skadelig nok for det moderne menneskes psyke,
blir den knesatt og utbygget også der hvor den ikke er nødvendig.

I den offentlige administrasjon, i skoleundervisningen .. blir spillerommet
for den naturlige aktivitet innskrenket
så meget som mulig gjennom reglementer og forordninger.

Hvor ufri er ikke folkeskolelæreren ... og hvor upersonlig og lite levende
er hans undervisning blitt nettopp av den grunn.

_
_

( Alb.Schweitzer: 'Du skal bygge opp', overs. Carl Fredrik Engelstad,
Oslo 1954 e. Schweizers 'Kulturphilosophie' 1923 i 2 bind )

Bokmerke hos nb.no >

" Men vårt ønske om å forstå må gå dit hvor det uendeliges og eviges vidder åpner seg,og må ikke si seg tilfreds med noen forståelse som ikke har skuet inn i dem."

"Det er Bachs religion,slik den kommer til syne i kantatene.Den forklaret hans liv.Tilværelsen,som utvendig betraktet synes som kamp,strid og bitterhet,var i sannhet ro og klarhet."

"Aldri er hans tonespråk så gripende som i nettopp de kantater hvor han preker om forløsningen fra legmet ved denne død.Epifania- og visse basskantater er åpenbaringen av mesterens innerste religion."

Bach kunstneriske vesen og personlighet hviler på hans fromhet. I den grad han overhodet kan forstås, skjer det ut fra dette. Kunst var religion for ham. Derfor hadde kunst ingenting med verden og ingenting med suksess i verden å gjøre. Den var mål i seg selv.

"Bach reflekterte heller ikke over om thomanerene kunne oppføre verkene hans eller kirkens folk forstå dem.Han hadde lagt sin fromhet inn i det,og en forsto dem sikkert:Gud.S.D.G;Soli Deo Gloria("Alene i Guds ære")og.J.J.(Jesu juva,"Jesus hjelp"),som han pryder sine partiturer med,er ingen formel for ham,men en bekjennelse som går gjennom hele hans skapende virksomhet."

Hvis det hører til det store, utidsmessige skapende menneske at det venter på "sin tid" og sågar fortæres i sin venting, så var Bach verken stor eller utidsmessig. Han var den første som ikke erkjente den tidløse verdien av sine verk. Dermed står han kanskje høyest av alle skapende ånder; hans umåtelige kraft var virksom uten at han var seg det bevisst, lik kreftene som virker i naturen. Derfor er den så elementær og rik som dem.

"Det gamle Bach-selskapets grå bind taler et gripende språk.De vitner om noe som ikke kunne gå under,ene og alene fordi det var sant og stort,og ble skapt,ikke for å bli anerkjent,men fordi det måtte bli skapt.