Bokelskere.no

Ikke noe tamt dyr kan holde seg så fullstendig stille som et vilt dyr. Vi siviliserte folkeslag har mistet evnen til å være stille. Vi må derfor ta timer i taushet hos det ville liv før det vil oppta oss i seg.

Av og til var det meget ensomt å være på farmen, og i den dype stillheten om kvelden når minuttene dryppet ett for ett fra det store uret, var det som om livet selv dryppet med dem, og man lengtet som gal etter å få snakke med andre hvite mennnesker. Likevel følte jeg bestandig at de innfødtes tause, overskyggete tilværelse løp parallelt med min egen, bare på et annet plan. Et stort ekko nådde fra den ene bredden til den andre. Sammen var vi farmen.

En gjest er alltid velkommen. Han har jo nytt å fortelle, og enten det er dårlig eller godt, er det brød for sjelen for mennesker som lever et ensformig liv i avsidesliggende hus. En venn som kommer på besøk, er et himmelsk sendebud og har med seg selve panem angelorum.

Så gikk jeg inn og la meg, leste på sengen og lot lampen brenne. Hvis man i Afrika er heldig og finner en eneste leseverdig bok i de redselfulle boksendingene man får sendende med skikkelige skip helt fra Europa, så leser man den slik en forfatter helst vil bli lest. Man ber til Gud at forfatteren må fortsette like fint som han har begynt.

Når jeg nå ser tilbake på disse siste månedene i Afrika, er det som om de livløste tingene hadde forberedt seg på adskillelsen vår lenge før jeg selv gjorde det. Fjellene, skogene, slettene og elvene, vinden, de forsto alle at vi snart skulle skilles. Fra det øyeblikket da jeg først hadde begynt å gå på akkord med sjebnen, og hadde tatt opp forhandlingene om farmens salg, forandret landskapet sin holdning til meg. Inntil da hadde jeg utgjort en del av det, og tørken hadde vært en en feber i mitt eget blod, og blomstringen på sletten en ny kjole. Nå skilte landet seg ut fra meg, og trakk seg litt tilbake for å betrakte meg, og for at jeg skulle se det tydelig og som en helhet.

Det er et edelt arbeid å plante en skog, hver gang man tenker på det siden, gir det en ro i sinnet.

Men til tross for dette var Nairobi likevel en by. Man kunne handle her, høre siste nytt, spise på kafé eller restaurant og danse i klubben. Og det var et livlig sted, i bevegelse som en elv og i vekst som et barn, byen forandret seg fra år til år, ja, selv bare mens man var borte fra den på en jaktekspedisjon.

Senere, da jeg fløy i Afrika og lærte å kjenne farmens utseende fra luften, ble jeg bestandig slått av beundring ved synet av selve plantasjen min som lå der så regelmessig og friskt grønn midt i villniss, slette og urskog, og det gikk opp for meg hvordan menneskehjertet elsker og lengter etter geometriske figurer.

De svarte har uvilje mot sterk fart som vi har mot sterk støy, de har i beste fall vondt for å holde den ut. Dessuten står de i vennskapelig fot med tiden, og maser ikke med å korte den ned eller slå den ihel, de er tvertimot glade for den, og jo mere de kan få av den, desto gladere er de. Hvis en lar en kikuyu holde hesten for seg mens en selv er inne i et hus, kan en straks se på ansiktet hans at han ønsker en må bli lenge derinne. Han prøver da ikke å få tiden til å gå, men setter seg straks ned og lever.

Når man på jakt har fått Afrikas rytme i seg, forstår man at den går igjen i hver eneste form for liv der ute. Det jeg hadde lært av viltet, kunne jeg bruke når jeg var sammen med mennesker fra Afrika.