Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
I dag forsvinner den utenlandske «bistanden» i lommene til korrupte tjenestemenn, eller den brukes til programmer som legitimerer NATOs krig. Om denne hjelpen kan folket vårt bare si: Ikke vis meg palmen, vis meg dadlene. De siste årene er det bare bitre frukter som har vokst frem.
De som kjemper, mislykkes ofte; men de som ikke kjemper, har allerede mislykkes. (Bertolt Brecht)
gode menneskers taushet er verre enn de dårliges gjerninger.
Den aller første gangen jeg talte i nasjonalforsamlingen, ble mikrofonen min koblet ut - det var noe jeg skulle bli vant til.
Det meste av det jeg ble vitne til i Wolesi Jirga, var imidlertid snarere tragisk enn komisk. Mange medlemmer kan for eksempel hverken lese eller skrive. De sitter i nasjonalforsamlingen fordi de er kommandanter eller har andre alliansebånd til de mektige krigsherrene. Jeg husker en fundamentalistisk kommandant som satt foran meg med avisen slått opp som om kan leste i den, men han holdt avisen opp ned!
De vi gråter med, glemmer vi aldri; men de vi ler sammen med, glemmer vi bare så altfor fort.
Jeg for min del har rådet kvinner som er blitt voldtatt, til å vende smerten og tragedien til noe positivt ved å kjempe for andre kvinner. Jeg har oppfordret dem innstendig til ikke å forholde seg tause, og jeg har forklart at de har et ansvar for å snakke ut. "La oss slutte oss sammen," har jeg pleid å si til dem. "Kvinnenes rettigheter er ikke noe dere får. De må erobres, og det er noe vi bare kan gjøre i fellesskap."
I dagene som fulgte talen min, og etter Loya Jirgaen, fikk jeg dusinvis av telefonoppringninger fra hele Afghanistan og til om med fra afghanere i utlandet. De takket meg fordi jeg hadde sagt det jeg mente. Jeg ble spesielt rørt over støtten fra de fattigste landsmennene og -kvinnene mine. Deres reaksjon befestet overbevisningen om at i alle land som styres av kanonmunningene og av mektige interesser, slik at demokratiet bare er en luftspeiling, har det likevel avgjørende betydning at vi bruker de råtne institusjonene som finnes, til å spre forståelse og fortelle offentligheten sannheten.
Et av yndlingssitatene mine er av den tyske forfatteren Bertolt Brecht, fra hans skuespill Galileo Galilei: "Den som ikke kjenner sannheten, er bare en tosk. Den som kjenner sannheten og kaller den løgn, er en forbryter."
Hamid Karzai hadde rett til å velge ut 52 delegater. En av dem han utnevnte til Loya Jirgaen, var ordstyreren, Sibhgatullah Mojadeddi. Mange av de mest beryktede krigsherrene var håndplukket av Karzai, mens andre var til stede fordi de hadde manipulert valget av delegater og skremt andre kandidater fra å stille mot dem.
Like sjokkerende var det for meg at ingen snakket om dette i de talene vi kunne høre i forsamlingen de første dagene. Stort sett gratulerte bare delegatene hverandre. Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: at forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt.
Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg demokratiets maske.