Bokelskere.no

Overalt hvor jeg har reist, har jeg truffet fabelaktige forkjempere for kvinners rettigheter. For meg er det svært meningsfullt at kvinner som har så mye å kjempe for i sitt eget land, tar seg tid til å støtte Afghanistans kvinner. Denne solidariteten er et levende eksempel på at så lenge en av oss ikke er fri, er ingen av oss fri.

Noen tok Laura Bush på ordet da da hun sa at hensikten med den amerikanske invasjonen var å gjenopprette kvinnenes rettigheter, eller de tok ordene til USAs daværende utenriksminister Colin Powell i november 2011 for god fisk: "Kvinnenes rettigheter i Afghanistan er ikke gjenstand for forhandlinger." Kanskje Powell mente å si at amerikanerne ikke ville forhandle om kvinnenes rettigheter.

Til dem som gjerne vil eliminere min røst, sier jeg: Jeg er rede, uansett når og hvor dere måtte slå til. Dere kan drepe meg, men dere vil aldri drepe min ånd.
Som jeg ofte sier: Det er mange andre som vil følge etter meg, Afghanerne er mer enn bare enn håndfull krigsherrer, Taliban narkotikabaroner og lakeier.

Jeg har et land fullt av mennesker som vet det jeg vet, og tror det jeg tror: at vi afghanere kan styre oss selv uten utenlandsk innblanding. At demokratiet er mulig her, men det kan aldri tvinges igjennom foran geværmunningene. At milllioner av frihetselskende martyrers blod renner i årene våre, og minnene om dem lever videre i hver eneste krok av landet vårt. At afghanske kvinner har gått aller forrest i vår kamp gjennom hele vår stolte historie. Akkurat som Malalai fra Maiwand inspirerer de oss til å ta opp flagget og fortsette kampen for rettferdighet og frihet. Det er en kamp hvor vi aldri vil overgi oss.

Fienden kan kutte blomsten, men ingen ting kan hindre våren i å komme.

«Krigen mot terror» er en blindgate for folket i Midt-Østen, i Sentral-Asia og i Vesten. Bare en forenet bevegelse av mennesker kan gjøre slutt på denne tåpelige politikken. Jeg håper særlig president Obama vil forstå at flere soldater, flere bomber og en utvidet krig ikke vil løse noe som helst. Makt gir ingen rett, og krig skaper ikke fred. I Afghanistan kan vi denne leksen godt.

«Det vi har gjort for oss selv alene, dør med oss; det vi har gjort for andre og for verden, lever videre og er udødeliig.» (Albert Pike)

Alle våre menneskerettigheter er vunnet ved hjelp av kamp, og alle kan mistes igjen ved likegyldighet.

Det sies at det første offeret i krigstid er sannheten. Regjeringene kan bare fortsette sin urettferdige politikk så lenge befolkningen er døv, blind og uten kjennskap til sannheten.

Jeg tror det er usannsynlig at jeg vil leve lenge nok til å få se det endelige resultatet, men jeg satser på at mange av våre unge vil ta opp kampen. Det vil bli opp til Afghanistans tapre, modige ungdom å fullføre det vi bare såvidt har påbegynt. Det er en kamp som vil pågå i generasjoner, men jeg deler den optimismen Martin Luther King Jr. ofte ga uttrykk for: «Historiens bue er lang, men den heller mot rettferdigheten.»

Å gripe inn mot land hvor regjeringen går til aksjon mot amerikanske næringsinteresser, er hver eneste presidents politikk. Det er tross alt militarismen - imperialismen - som har gitt USA en dominerende posisjon i verden, og uten krig vil ikke amerikanernes imperium ha noen fremtid. USAs utenrikspolitikk er i virkeligheten allerede utformet, og presidentens jobb er bare å iverksette den.

Flere amerikanske regjeringer på rad har plassert sine egne militære, regionale, økonomiske og strategiske interesser foran alt annet. (...) De pene ordene de kommer med om «menneskerettigheter», «rettferdighet», «frihet», «frigjøring», «demokrati», og så videre, er intet annet enn løgn. De tilkjenner ikke det afghanske folkets liv noen verdi. Og i så måte virker ikke Obama noe annerledes enn de tidligere herskerne i landet hans.

(Hvis han vinner valget i neste måned, håper jeg han viser litt andre takter både i Afghanistan og i Israel-Palestina konflikten.) Mine ord og mitt håp.