Bokelskere.no

Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på med og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre jeg.

Minner er upålitelige. Nå bærer jeg med meg minner som er så slitte at det er umulig å si om de er riktige. Jeg er sikker på at de er formet av min håndtering. MIn monomane dveling ved noen av dem. I tillegg til disse er det minner som andre bevarte for meg og ga meg etter lang tid. Jeg har ingen mulighet til å bedømme hvor presise de er, men må akseptere dem som de er gitt, og prøve å innpasse dem med mine egne. Sammen gir de meg en slags fortid. Et lappeteppe av minnebiter: noen har jeg laget selv, noen har jeg fått, andre igjen som jeg har snublet tilfeldig over. Det er noen hull der bitene som mangler, aldri vil bli funnet. Nå begynner mønsteret å avtegne seg, men fortolkningen er fremdeles diffus.

I livet får vi ikke forvarsler. Livsomveltende hendelser ser ut til å komme uten den minste advarsel. Du kan kjemme håret på barnet ditt eller sende henne et slengkyss, og over hodet på deg svever ødeleggelsen.

.... hver ny begynnelse har vært innledet med en form for død. Det har føltes som om jeg aldri har hatt noe annet enn nåtiden, for fortiden har alltid blitt brått avkuttet uten at det ble igjen noen tråder eller noen forbindelse. Nå forstår jeg at det er umulig å skape en visjon om fremtiden hvis en ikke har en fortid. At kanskje ideen om det ukjente i en forstand bare kan begripes med fortiden som byggesteiner. Enten den er god eller dårlig, er fortiden den re3feransen vi trenger for å gjøre fremtiden mulig. I atten år håpet jeg at jeg langsomt kunne samle opp en slags nyere historie som ville greie seg. I stedet ble også nåtiden tatt fra meg.