Bokelskere.no

Når han går gjennom gatene, har jeg ingenting imot å gå ved siden av ham. Alle ser opp på ham, inen ser meg. Det er jo heller ikke meningen. De hilser ærbødig som på et høyere vesen, men det er fordi de er et feigt og krypende pakk, ikke fordi de elsker ham eller føler noen ærbødighet for ham, slik som han tror.

Jeg sitter ved dvergvinduet og skuer ut i natten og forsker i den liksom de. jeg behøver ingen stjernekikkert, for blikket mitt er dypt nok i seg selv. Jeg leser også i nattens bok.

Vi dverger har ikke noen hjembygd og ikke noen far og mor, vi lar oss føde av fremmede , hvor som helst, fødes i hemmelighet hos de usleste fattigfolk, forat vår slekt ikke skal dø ut. Og når disse fremmede foreldre oppdager at de har fått et vesen av vår stamme, selger de oss til mektige fyrster forat vi skal forlyste dem med vår vanskapthet og være narrer for dem.

Jeg er ikke imponert av ham slik som alle andre. Men jeg liker å være i tjeneste hos en herre som er imponerende. Jeg vil ikke nekte at han er en stor mann. Men ingen er stor for sin dverg.
Jeg følger ham stadig som en skygge.

Det virker unødvendig å være opptatt av så mange ting - hvis han nå virkelig er det - men det må kanskje være slik, han må kanskje favne alt, fordi han er fyrste. Han gjør inntrykk av å forstå og beherske hva som helst, eller ihvert fall av å ville gjøre det. Ingen kan nekte at han er en imponerende personlighet. Han er den eneste jeg har møtt som jeg ikke forakter.
Han er meget falsk.

De fleste dverger er narrer. De skal si komiske ting og gjøre kunster som får vertskapet og gjestene til å le. Jeg har aldri fornedret meg til noe sånt. Ingen har foreslått det engang. Selve utseendet mitt forbyr å bruke meg til noe sånt. Mitt oppsyn passer ikke sammen med latterlige opptog. Og jeg ler aldri.
Jeg er ingen narr. Jeg er dverg og ingenting annet enn dverg.

Jeg tror verden er blitt gal! Evig fred! Aldri krig mer! For noen floskler, for noen barnsligheter! Å tro at man kan forandre på noe sånt, selve verdenstilstanden. For en innbilskhet!

Kjærligheten og døden er disse menneskers yndlingsemner, som de synes det er herlig å gråte over, især hvis død og kjærlighet forenes i ett.

Det er underlig hvordan folk ser enfoldige ut når de elsker, og kanskje aller mest når de elsker forgjeves.

Vi beskjeftiger oss ikke med livets forplantning og vil det ikke heller. Og vi behøver ikke være fruktbare, for menneskeslekten føder selv dvergene sine, det behøver man ikke være redd for. Vi lar oss fødes av disse hovmodige vesener, av samme moderskjød som dem. ... Vi tilhører denne slekten og tilhører den likevel ikke. Vi er gjester på besøk. Gamle, furete gjester på et mange tusenårig aldri avbrutt besøk.