Bokelskere.no

Det er en ubeskivelig stemning i byen. Folk står i grupper på gaten, gestikulærer og prater, ivrige og opphisset - eller de står i tause og ser på troppeavdelingene som maarsjerer forbi, fyrstens egne tropper som begynner å samles, man vet ikke hvor de kommer fra , de er som stampet opp av jorden. de ringer i alle klokkene og kirkene er fulle av mennesker, man trenger på hverandre for å komme inn. presten sender opp varme forbønner for krigen, det er tydelig at dette i høy grad har kirkens velsignelse. Og det skulle bare mangle. Det kommer til å bli en ærefull krig!

Alle mennesker vil i grunnen krig. Det betyr en forenkling som de føler som en lettelse. Alle mennesker synes livet er for innviklet. det er det også, slik som de lever det. I grunnen er ikke livet så innviklet, det utmerker seg tvert i mot ved stor enkelthet. Men det lærer de aldri å forstå. De forstår ikke at det er best når det får være sånn det er. De kan aldri la det være i fred, la være å bruke det til en mengde ting. Men de synes i all fall at det føles herlig bare å få leve!

• Eier man ikke sitt eget ansikt! Eies det av hvem som helst som ser på det! Og kroppen min! Kan a n d r e mennesker eie sin egen kropp! det er i høyeste grad motbydelig for meg å tenke på det.
  Jeg vil selv være den eneste eieren til alt som er mitt. Ingen får tilegne seg det, ingen forgripe seg på det. Det tilhører meg og ingen andre. Og jeg vil eie meg selv også etter min død.

Alt mulig har på en måte en mening, alt mulig som skjer og som menneskene beskjefter seg med. Men selve livet har absolutt ingen mening og kan ikke ha det.
Da vil det ikke kunne finnes.
Dette er MIN tro.

De tror de kan lese i naturens bok, tror at de har den liggende oppslått foran seg. De tror til og med at de kan bla fremover i boken, at de kan lese der det ikke finnes noe skrevet, der hvor det bare er tomme blad. Tankeløse, innbilske dårer! der finnes ingen grense for deres skamløse selvtilfredshet!

Hvem vet hva naturen bærer i sitt skjød, hva den skjuler inne i seg som sin fremtidsfrukt? Hvem kan ane noe om det? Vet en mor kanskje hva hun går og bærer på? Hvordan skulle hun vite noe om det? Hun venter sin tid og så får man se hva det blir for noe hun føder.
Det skulle en dverg kunne opplyse dem om.

Men han fengsles øyensynlig av alt. Jeg har sett han kan ta opp en stein fra marken og med uendelig interesse undersøke den, vende og vri på den for så til slutt å putte den til seg som noe dyrebart. Det ser ut til at han interesserer seg for hva som helst. Er han en dåre?
En dåre som man kan misunne! Den som synes en stein er verdifull, må være omgitt av rikdommer hvor han går.

Jeg har oppdaget at jeg undertiden inngir skrekk. Men det menneskene blir redde for, er seg selv. De tror det er jeg som skremmer dem. Men det er dvergen inne i dem, det menneskelige vesenet med apeansiktet, som gjør det, som stikker hodet opp av dypet i deres sinn. De blir redde for de vet ikke om at de har et annet vesen inne i seg. De blir overhodet alltid skremt når noe dukker opp til overflaten, noe fra deres indre, noe av grumset i deres sjel, noe som de ikke kjenner igjen og som ikke har med deres virkelige liv å gjøre. Når ingenting viser seg på overflaten, er de ikke redde, ikke angst for noen ting. De går omkring ranke og uberørte, med sine glatte ansikter som ikke uttrykker noe som helst. Men det finnes alltid inne i dem noe annet, som de ser bort fra, de lever uten å vite det mange slags liv samtidig. De er så underlig fordekte og sammenhengende.
Og de er vanskapte uten at det vises det minste på dem.

Er fyrsten også religiøs? det er vanskelig å svare på. Selvfølgelig er han det på sett og vis, for han er jo alt mulig, han omfatter jo ALT - men kan man kalle det for å være religiøs? Han liker at det finnes noe som heter religion, han liker å høre tale om den , å høre på vakre og kloke diskusjoner om dens forestillingsverden - skulle han tillate noe menneskelig å være ham fremmed?

Kjærligheten er noe som dør. Og når den dør, går den i forråtnelse og kan bli grobunn for en ny kjælighet. Den døde kjærligheten lever da sitt hemmelige liv i den levende, og der finnes i grunnen ingen død i kjærligheten.

Det er stor forskjell på dverger og barn. Folk tror at de ligner hverandre fordi de er like store, og at de passer sammen, men det gjør de slett ikke. Man lar ofte dverger leke med barn, tvinger dem til det, uten å tenke på at en dverg er et barns motsetning og at han er født gammel. Dvergbarn leker aldri, så vidt jeh vet, hva skulle de leke for, og det ville vel bare se uhyggelig ut med deres rynkete gammelmannsansikter. Det er virkelig tortur å bruke oss dverger på denne måten. Men menneskene vet jo ingenting om oss.