Bokelskere.no

Dette er alle dvergers frelser,selv en dverg. Pint under den store fyrsten Pontus Pilatus og hengt opp på det lille leketøy-korset. Til glede og befrielse for alle menneskene på jorden.

Dette er hans dvergeblod,i hvilke alle store synder blir toet bort og alle skitne sjeler blir hvite som sne.

Jeg spiser hans legeme som var vanskapt som dere. Det føles bittert som galle,for det er fullt av hat. Måtte dere alle spise av det. Jeg drikker hans blod,og det brenner som ild som ingen kan slokke. Det er som om jeg drakk mitt eget. Alle dvergers frelser,måtte din ild fortære verden.
Og jeg slengte vinen utover dem som satt der og grodde forferdet og bleke på vår dystre nattverd.

Hvem vet hva jeg, dvergen, lager for hemmelig brygg i mitt innerste, dit ingen noensinne slipper inn? Hvem vet noe om dvergsjelen, den mest hemmelighetsfulle av alle, hvor deres skjebne avgjøres. Hvem aner hvem jeg i grunnen er.

Forsoning! Kan en tenke seg noe mer skammelig! Forsoning med sine dødsfiende! For en perversitet, for en forvridd og motbydelig unaturlighet! og for en fornedrelse og ydmykelse for oss! For vår armé, for våre falne! For en vanære for våre falne helter, som nå har ofret seg Aldeles forgjeves. Det er så avskyelig at det vender seg i en.

Jeg synes det er uskjønt og ukledelig å le. Det berører meg umåtelig Ubehagelig plutselig å se munnen på menneskene åpne seg og det røde tannkjøttet kommer fram.

Jeg beklager på sett og vis at det var en dverg jeg felte, jeg skulle heller ønsket at det hadde vært et av menneskene, dem jeg hater. Kampen ville dessuten vært enda mer spennende da. Men jeg hater også mitt eget folk, min egen stamme er meg også forhatt. Og under kampen, særlig da jeg kom med det drepende støtet, følte jeg en eiendommelig opphisselse, som om jeg hadde utført et ritual i en fremmed religion. Jeg følte det samme som da jeg strupte Josafat, en ubetvingelig lyst til å ødelegge min egen slekt. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg forstår det absolutt ikke. Er det min skjebne også å ville utrydde min egen stamme?
Han hadde denne pipende kastratrøsten som alle dverger har og det irriterer meg meget. Min egen stemme er dyp og mørk.
Det er en foraktelig og vanæret slekt.
Hvorfor er ikke de som jeg?

For meg er krig ikke lek men blodig a l v o r . Jeg vil kjempe , jeg vil DREPE! Ikke for å utmerke meg, men for handlingens skyld. Selve GJERNINGENS skyld. Jeg vil se folk stupe, se død og undergang omkring meg hvor jeg står. Han aner ikke hvor jeg står. Han aner ikke hvem jeg er! Og så lar han meg bare servere vinen hans og oppvarte ham og forbyr meg å gå bort fra teltene og ned i kamptummelen som jeg hele tiden lengter så brennende etter. Alltid må jeg bare stå og se på når andre utfører det som mine tankker alltid kretser om, aldri selv delta i kampen. Det føles så uutholddelig fornedrende. Jeg har jo i grunnen ennå ikke drept et menneske! Han vet ikke for en lidelse han tilføyer meg ved dette.
Jeg er derfor ikke helt ærlig når jeg påstår at jeg er r i k t i g lykkelig.

Jeg blir syk av alle disse evige tankene, av redselen for kanskje å bli latt tilbake, hjemme blant kvinner og barn, ikke få være med når det endelig hender noe. Og de største slaktningene blir kanskje nå i begynnelsen.
Jeg brenner av lengsel etter blod!

For en feltherre fyrsten er! For en utstudert rev! For en listighet, for en beregning! Og for en storhet i selve felttogets anlegg!
jeg er full av stolthet over å være dverg hos en sånn fyrste.