Bokelskere.no

"Nei-nei," hvisket Otte henrykt, han var i sin gode rett nå, han brukte makt og dro henne til seg, men hun stemte både knær og albuer mot ham - han strakte halsen og klarte å kysse henne før hun visste det. Han kysset henne enda en gang, og fikk ikke smake annet enn en hårdt sammenpresset liten munn - men så strakte hun seg langsomt, godvillig ut under ham, og han hadde henne i armene sine i all hennes ydmyke lengde , smal og føyelig. Otte kysset henne igjen, og munnen hennes sprang ut som en rose med mange svulmende blad. Halsen snørte seg sammen på ham, han vek sky tilbake. enda en gang kysset han Susanna og møtte hennes ild, og da ble han sørgmodig, han lente seg dypt forstemt inn mot det kjølige løvet. Men Susanna lente hodet mot brystet hans opp under haken på ham.

ja...ja,jorden vet det den vet, selv om den tier stille. Vi har spillerom en stund, og jo gladere vi er, jo heller hopper vi på den. Men alle vesener er skapt i strid med naturen, på tross av tyngden; mennesker har til og med reist forparten fra jorden og narret tyngden for et par ben. Gud feter de levende, for at de skal falle desto kraftigere til jorden, for Gud og Satan er en og samme person. Men jorden...

-Mikkel vandret inn til byen igjen i fred med seg selv. Han sugde seg i tennene og skottet opp på skyene, fulgte mysende en fugl med øynene og snakket latin til sin udødelige sjel.

"Susanna!" tenkte han. "Susanna." Og han var så mild til sinns at det var som alle stumme og livløse ting rundt om fikk liv og sjel. De døve husene holdt stille, men uttrykte idel godhet, stjernene blinket beveget. Det banket en puls i den blide stillheten; en krusning fór over viken, det var som selve skumringen fór saammen som et levende vesen, når det mintes sin hemmelighet og sin skjebne.

Men nå skar Samuel gjennom med en annen historie. Han var ikke ung, det var ikke om kjærlighet han fortalte, men om en viss sinnsyk slakting han hadde vært med på engang, de hadde trampet tarmene ut av folk med støvlehælene og kvalt dem i deres egen møkk. Denne fortellingen gjorde luften i stuen mere rå og frisk å puste i.

Det var noe gåtefullt ved det brune hodet, og se der vendte han brystet til, armene satt påfallende langt fra hverandre, han hadde en ualminnelig rank skikkelse. Hvorfor hadde han sorg, ansiktet var mer egnet til munterhet.

De andre snudde seg godmodig, men kunne heller ikke la være å le. Den lange fyren holdt nettopp på å drikke, han sto med bøyde knær, og en stor spiss nese stakk frem av hetten, over kruset. Hele skikkelsen tok seg unektelig komisk ut. Da han hadde drukket, satte han seg rolig ned, lyset skinte ham i øynene, han myste hen mot bordet, halvveis fornærmet, halveis varmt spottende, som en mann med filosofi.