Bokelskere.no

Og tiden gikk. Tiden tok overhånd. Dagene grep om seg, og årene bredte seg som et smittsomt onde, hinsides all menneskelig makt. Det folk tok fatt på, fikk de halvveis begynt; det de skimtet ferdig i det fjerne, slengte tiden for føttene på dem som et makkverk. Og det var allerede år og dag siden altsammen; gamle folk snakket om det som noe de kunne huske. Famlende førsteforsøk ble forlatt av tiden, men var faste kjensgjerninger, da solkulen hvirvlet sin ild og sin aske inn i et nytt århundre. Mennene sank glemte i jorden, men deres tilløp til handling ble stående som ubestemmelige støtter ved veien til evig tid. Deres historie så ut som et landskap efter springflod, når grushauger og svarte trær med nakne røtter dekker jorden, som er gold av salt og slam så langt øyet kan nå.

Knektene delte pengene og reiste som rike menn mot hvert sitt verdenshjørne.
Den ene kjøpte seg, straks han hadde fått sin del av skatten, et oksespann for å kunnne frakte den; han kjørte avsted i ro og mak og ble slått ihjel samme natten i en landsby to mil fra Amsterdam.
Den andre dro til sitt hjemland ved Rhinen og gravde alle pengene ned et sted der; han døde ensom i største elendighet uten å ha brukt en øre.
Den tredje spilte seg til tiggerstaven i Turin åtte år senere.
Den fjerde gikk det også galt med, han døde fra rikdom, fester og fråtseri i sitt syv og nittiende år.
Axel lå lykkelig død på Gråbølle kirkegård.

Nei, det står skrevet, at den som tviler, alltid skal ende med unnlate, han skal ende med å la den saken FALLE som er gjenstand for hans tvil.

Så fløy han i oppreist stilling ut i den lyse natten og dalte ned på lykkens skib. De seilte over havet i lyset fra månen og stjernene. Og da de hadde seilt lett og lenge, kom de til lykkens land. Det lave landet som har slik en underlig sommer. Med øynene lukket sanser du den søte lukten av jordens gress, landet er mykt og grønt som en frisk seng i havet, fødeseng, dødsseng. Himmelen hvelver seg kjærlig over det og skyene står stille over det, bølgene glir inn og klapper den lyse stranden. To blå hav beiler til kystene hvor sanden er fin og den magre gressbunnen er strødd med runde spraglete stener. I landet er det en fjord du aldri glemmer, der står solstøttene. Kyster og øyer stiger så vidunderlig yndig over havet. Fjordene synger, og sundene er som porter inn til overflødighetens land. Alt har dype farver her, jorden er grønn, grønn, og himmelen møtes med havet i blå stemning. Det er den store sommers land, dødens land.

Da mørket - den varsomme skumringen - begynte å falle på, flammet himmelen i gult og det dugget i gresset. Det tunge grønne kornet hang som kaker ut over de sunne akrene, og det kom en drektig lukt fra grøden i alle de tunge aksene. Nede på jorden ved åen rautet melketunge kyr efter budeien. Langt borte i heiene over Gråbølle sto det en prikk mot den miledype himmelen, det var en gjetergutt som søkte opp nå mot kvelden.
Kvelden var stille og duftende sval under himmelen, selve skumringen var grønn, som om luften var en fruktbar sjø. Allle lyder kom så mildt mot øret. Et rop fra det fjerne var som et bud om lykke der det kom fra, det fikk en klang av lykke underveis under den vennlige himmelen. Det skulle jo ikke bli natt. Det var de lyse netters tid.

Axel fulgte ham trofast med øynene og fikk et uutslettelig inntrykk av denne mannen. Han var gråbrun og vissen i huden, de flate lebene var skjoldet, gummene og de halvråtne tennene så ut som om han hadde drukket etsende syrer. Øynene skinte i det rødlige, og det var kruttblå skygger under dem. Håret hans lignet høy som er ødelagt av mugg, til og med den lille barten var jordslått i farven, som gjæret høy. Han var kjapp i vendingen som en firfisle, Zacharias, og de mørke nevene hans så ut til å ha vært borti mye svineri. Og så fulgte det en lukt av ham , en slik tørr og harsk lukt som padder og andre krypdyr utsondrer.

Middagsvarmen lokket frem en krydret lukt fra de tørre småplantene i lyngbunnen. En bi summet over veien. musikken fra gresshoppene hørtes som åndedrag i lyngen . Men ellers var det ikke noe annet som tydet på at landet var befolket enn den brede kjøreveien som krøket alle sporene sine fremover mot synsranden. En mil borte lå Gråbølleåsene. Den lyse himmelen hvelvet seg vidt over landet.

Og vinteren ble strengere, det ble så knakende kaldt. All vind la seg, luften døde.
Ved middagstider sto solen tindrende hvit og kald som en slipt isklump langt borte, tidlig om kvelden sank den ned i en mørk blodsjø bak skogene. Stillheten de lange nettene ble bare brutt når en trett fugl fløy så nær at den skubbet sne ned fra trærne eller når ville dyr jamret av sorg og sult langt borte.

Høgstnattes fant Axel et hus i skogen, og der fikk han ly for natten.
Men i dette huset ble Axel boende; vedhuggeren hadde en datter, og hun var deilig.

Fra den fientlige jord stiger en lyd av det som foregår, et sus av alt det tiden ødelegger. Det blåser en vind av alt det som til evig tid visner på jorden, av alle tings undergang og død. Det er den koldeste vind i verden, den er giftigere enn noen vinter, den har gjenlyd i seg av knitrende isnåler i skyene, den har ekko av hovslag og latter og liv som svant hen, den har stille, jamrende konserter. Hysj! Det er en dulgt dødningdans, det innerste av lyden er som sakte skred i kisten.
Stille! Det fyker deg gjennom sinnet, hvis du tenker; det går en isnende av glemthet over deg. Du hører bare sneens fykevise i din vinterlige erindring. Det jager et sting gjennom din bevissthet. Det minner deg om et ulidelig mørke.