Bokelskere.no

Og hvordan gikk det deg, hva ble av den medfødte mildhet i ditt sinn, den dype trang til å vise godhet mot alle, som holdt deg søvnløs i din ungdom? Livet ville ikke forløse din overmektige trang til lykke, det tvang deg til hat og hevn, og du ble hjemløs. Til sist fablet du om å finne deg et hjem på et vilt fremmed sted lengst ute i verden og klage der, om ikke annet så gråte ut din ufattelige elendighet. Men heller ikke det, ikke engang din sjels grenseløse klage og smerte ville livet forløse.

Det ble en meget stille dag. Den virket enda mer karrig og kort enn vanlig, plutselig begynte den å kvelde uten at det var blitt til noe mere.
I nedgangen slo solen gjennom som et bål, alle skyene gled fra himmelen som et øye når det langsomt åpner seg. Da solen var gått ned, sto himmelen lenge efter klar og blek. Langt ute på havet såes et halvt snes punkter, som svant, det var de lybske skibene, de hadde lettet og gått under seil om eftermiddagen. Aftenrøden i vest ble dypere, himmelen tenkte. En kunne se langt nå i skumringen, det ble så stille en kulde nå mot kveld.

Men i et høye tømmerkastellet akter, på dekkket og under dekket, i hver krok, venter all verdens kvinner. Der er en av hvert slag fra jordens tusen landskaper. Av hvite er det mange, fra de yngste unge, med gutteben og spirende bryst, til fyldige fruer, som er ru på knærne av gangen i kjolen; fra hvite frøkener som vasker seg sent og tidlig, til bondejenter som lukter melk og har hardføre , dunete armer som slår som klubber. Der er røkfargede piker med øynene fulle av dristig uskyldighet, der er kvinner med ildrødt hår og føtter så hvite som sne, negerprinsesser med rosenrøde munnviker og tigertenner i krans rundt de ranke, sotsvarte hoftene, arabiske jomfruer, slunkne og smidige som leoparder, frodige ungpiker fra de rike gårdene i Polen, små blomsterstøvete vesener fra det innerste Asia, og kvinner som ingen europeer har sett, fra øyene i havet.

Lucie, tusmørkets barn... hun var ung, iallfall. En fallen engel var hun, et meneske. Brynene hennes var vokset sammen mellom øynene, tusmørket hadde merket henne i pannen med flyvende flaggermus.
Le kunne Lucie ikke, bare grine gledesløst som et umælende vesen, når det vennlig og advarende viser tenner. Bare av og til lot hun seg formilde, og da lignet smilet hennes en septemberdag i Danmark, når sorgløse fugler farer i flokker under klar himmel, mens visnende blomster står stille og vet bedre.

Fartøyet lå fullstendig dødt på sjøen i solskinnet, det hørtes ikke annen lyd enn vannet som svettet.

og mens Mikkel satt der på grøftekanten, kom hans livsdrift til å stå alene, han kastet seg ned i grøften og stønnet av angst. Men han var ung, ennå kunne ikke hans lidenskaper leve i seg selv, de forlangte et objekt. Og så forvandlet smerten seg til hat, hat mot Otte Iversen. Det var den tanken som reddet ham - å ødelegge Otte Iversen.

Å, men hennes sorg gjaldt ikke det de trodde- det lidende draget ved munnen kunne også være et gåtefullt smil, det trette, trette lyset i øynene var ikke bare sorg, uttrykket i de forgråtte øynene var delt mellom sorg og sødme.

En halv mil inne i landet ringte en stakkars kirkeklokke ennå ut mot aftenrøden, den klaget, skjente, mjauet utrøstelig som en katt, som går rundt ved uthusene og rister duggdråper av potene og leter efter de døde ungene sine.

Der satt to i gapestokken, en mann som hadde stjålet og en kvinne som var blitt grepet i hor. Hun var ganske ung og over all måte vakkker, det var Mendel Speyers datter , Susanna. Vekteren hadde fakket henne tidlig om morgenen, akkurat som kunden hennes var løpt fra henne. Han hadde lenge hatt Susanna i kikkerten, på grunn av folk skrev så utvetydig om henne på husveggen. Vekteren var enøyd; en skjelm hadde engang under et nattlig hurlumhei stukket ut det ene øyet på ham...Hvis Susanna Mendelsdatter nå hadde vært dansk, så man kunne stolt på at hun trakk mynt til seg, som ble i byen, ville vekteren saktens ha vendt det blinde øyet til; han hadde øvelse i å skifte rett og skjel. Men Susanna var en sånn utenlandsk svart en! Nå ble hun stilt til skue, og når folk spyttet på henne, skulle hun bære sten av by.

-Otte bøyde seg, blendet av hennes glød, han ble skremt inn i seg selv , og tenkte på Ane Mette. Men jo mer dødelig sørgmodig han ble, dess rikere strålte Susannas følelse, fryd og engstelse, hun ble lykksalig over denne lyssky smerten, hun elsket ham fordi han tidde og hadde øynene fulle av fremmed fortvilelse. Tre ganger lokket hun ham , lysende av ømhet, med sin barm med det gulbrune skjær, og tre ganger vek han tilbake, som om han skulle dø. Inntil han sønderknust og hemmelig gråtende tok henne i favn.