Bokelskere.no

Om kvelden, når det led mot den tiden at portene skulle lukkes, krysset kongen hjemover. Han gikk bidevind over den ytre slottsgården, idet han holdt kurs mot porten, og når han hadde sløret seg gjennom den, seilte han nynnende og hikkende over den indre gården, hilste opp mot frostmånen og gikk over stag, med skyggen sin efter seg på den hvite sneen.

På en gren ved veien sitter en kråke i det mørke snegufset. Hodet dens er altfor stort til kroppen, den ser gjenkjennende på vandringsmannen og tindrer med perleøynene, tungebrodden står langt ut av halsen på den. Den holder på å falle ned fra grenen av latter. Den blir sittende og se efter døden med gjennomtrengende lystighet.

Leveren var brunere enn noe annet brunt i verden. Milten kom til syne blå og skimlet som natten og Melkeveien. Og det var mange flere fine farver, blå og grønne innvoller, murstensrøde og okergule deler.
Alle Østerlands frodige, rå farver; gult som Egyptens sand, turkisblått som himmelen over Eufrat og Tigris; alle Orientens og Indias ublu farver blomstret frem midt i sneen under rakkerens skitne kniv.

(Det er ikke alle som har evnen til å se det lyriske i et hesteslakt!)

Det er naturlig for den levende å braute med udødelighet, den høyeste sunnhet finner uttrykk i skryt og trusler, menneskets fineste potens er den dundrende løgn.

Der lå Mikkel og tidde om det han visste, men de stumme trekkene anklaget. Jeg tenkte det nok ! sto det å lese i ansiktet hans. Hva kunne det nytte! Nå var det forbi med hans villfarelser, uigjenkallelig, han lå der så lydig. Kinnene var sunket inn mellom de sterke kjevene. Det var en manns barske og triste maske. Det var en død manns stilltiende bekjennelse, en mann som hadde bitt fra seg til ingen nytte i en menneskealder, som hadde vergret seg ubøyelig men forgjeves mellom gapende misforståelser. Der lå Mikkel med dødens noble ydmykhet på leben, tausheten, den sloknende tross.

Den natten Mikkel døde, vendte hans ungdoms dype og veldige følelser tilbake. Sitt vesens varme, hjertets fagre vår , fikk han igjen i samme øyeblikk hjertet holdt opp å slå.

Utenfor tårnet sukket vinden dypt og fortrolig som en erfaren venn som lyttet til hans ensomme tanker. Den som ikke dør hver dag, skal aldri leve.

, det var en tung og sørgelig lukt, som av små barn eller surnet kjøtt.

Men han hadde glemt meget og var blitt stiv i leddene , Mikkel. Han satt der som et gammelt slitt orgel med en sprukken belg, og når Zacharias trådte ham, ga han kanskje lyd på rette sted, men han ga likeså ofte luft.

Alle Danmarks fugler kom tilbake igjen. Stæren fløytet lidenskapelig hver morgen, når solen rant og smeltet rimet bort fra jordene. Tårnhøyt oppe over de bare markene hang lerken og sang. Vinden viftet i det visne gresset på bakkeskråningene og kruset det blå iskalde vannet i plogfurene. De første gule blomstene kikket opp fra jorden, og svalene red tause på østenstormene. Og så endelig ble det stille. Varme netter. Det grodde. Paddene kvekket så inderlig dulgt og fortrolig i sivene. Jorden ble grønn, og froskene sang sin underlige aftensang om grøde og fruktbarhet på jorden.