Jeg vil ikke bli tatt for falsk vitneforklaring, så jeg forteller at jeg svima rundt og veit ikke når jeg var hvor. Det er litt fint med sånne lange avhør også, for da får jeg servert både mat og drikke.

Fra fiender av Kristus vil jeg verken ha renter eller profitt.

Både kriminalitet og kreativitet begynner og slutter med de samma bokstavene. Det hadde vært bedre om vi fikk bruke evnene våre til noe fornuftig, til noe annet enn å holde politiet i aktivitet.

Farmoren hadde alltid vært glad i den store forandringen i august, kanskje mest på grunn av dens uforanderlige forløp, at alt fikk sin bestemte plass og ikke kunne ha noen annen. Det var tiden da alle spor kunne forsvinne, og så langt det var mulig, ble øya satt tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Petter Wessel Zapffe stilte en tidlig diagnose på vekstens vesen, vi hadde gitt fanden lillefingeren. Siden har han, altslå fanden eller pengeguden, festet grepet. Naturen har fortsatt å trekke de korteste strået, ikke fordi noen er imot natur, gud bedre. Tvert imot elsker jo vi nordmenn natur, men når den samme naturen møter virkeligheten, altså den økonomiske virkeligheten i form av skattekroner, inntekter, arbeidsplasser eller travelhet, så blir naturen salderingspost. Det skyldes også at vi fortsatt luller oss inn i en forestilling om at villmarkslandet Norge har en endeløs natur å ta av.

Den uforklarlige frykten er så vanskelig å lindre.

Hun begynte å tenke over dødens alle omskrivninger og dens fryktsomme tabu som alltid hadde interessert henne. Det var synd at man aldri kunne få i gang en intelligent samtale om den saken. Enten var de for unge eller for gamle, eller så hadde de ikke tid.

Det ligger noe meget fint i det å oppleve sin siste alderdoms landskap i en svinnende sommer. Det stilner rundt en, enhver går sin egen vei, men vi møtes alle foran havet i en stille solnedgang.

Er ikke det meste av det vi alle fyller livet med varianter av bullshitting, i alle fall ut fra Zapffes kriterier? Kan det påvises egenverdi ved noe som helst, enverdi utover den at det gir mulighet til å holde ut livspresset, og vil det at noe tilkjennes egenverdi, innebære at det har en mening i seg selv?

Sophia grep til den enkleste flukt som er tilgjengelig i nød og frykt, hun sovnet.

Når vi nå en gang har trukket det usannsynlige lodd å bli født, entan man ser det som et vinnerlodd eller ei, ligger det en slags moralsk forpliktelse til åkke å "sløse det bort".

Mens Eriksson var hos dem, viet de ham sin fulle oppmerksomhet. Ingen holdt på med andre ting, ingen så på noe annet enn Eriksson. De fulgte med i hvert ord han sa, og når han var borte og ingen ting egentlig var sagt, dvelte tankene deres alvorlig ved det uutalte som han hadde etterlatt.

Og kanskje er ikke vissheten om døden så ille når alt kommer til alt, den gir tross alt en motivasjon for å bruke livet til noe i løpet av den tiden man har til rådighet.

Trenden de siste årene har vært av overforbuksdatoen kommer stadig tidligere, hvilket vil si at v resten av året stjeler fra kommende generasjoner. Argumentet om at en topptung alderspyramide krever flere barnefødsler, blir dermed i dobbel forstand et pyramidespill, litt som argumentet med at vi trenger en ekspansiv oljepolitikk for å få råd til det grønne skiftet.

Det var en absolutt lykkelig katt, men den delte aldri med noen. Bakende varme dager rullet den seg på det glatte svaberget, og av og til spiste den gress og kastet opp sine egne hår i fred og ro på katters vis. Og hva den gjorde ellers, er de ingen som vet.

Om Mappe, katten:

"....sammenkrøpet i sin uoppnåelige mykhet og med poten nett over snuten."

Nå skal det sies at Zapffe ikke var noen stor tilhenger av den gemene hop, men det ligger ingen forakt for alminnelige mennesker i dette, derimot en forakt for de som alltid søker bekvemmelige løsninger og den brede vei. Det er det slappe, halvhjertede, den intellektuelle og fysiske unnviklese av utfordringer som kan teste oss ut på hva det vil si å være menneske, som er utålelig for Zapffe. Det er her han mener vi svikter vår egenart.

Kjære barn, jeg kan ikke med den beste vilje i verden begynne å tro på djevelen i min alder. Du kan tro hva du vil, men du må lære deg toleranse.
Og hva er det, da? spurte barnet mutt.
Det er å respektere andres meninger.
Og hva er å respektere? ropte Sophia og trampet i bakken.
Å la andre tro det de vil! ropte farmoren. Jeg lar deg tro på fanden, og du lar meg la være.

Han var først i sin tid da han konstaterte at naturen ble ivadert av oss, samtidig som livet ble invadert av ting og tidsforrdriv. Evig aktuelt er også spørsmålet om hva som i siste instans gir livet verdi - om noe.

...Her kommer hun hals over hode inn i en kompakt sammenheng av mennesker som alltid har levd sammen, og som med eierens vane har gått rundt hverandre på en plass som de kjenner og kan og vet alt om, og enhver trussel mot det de er vant til, gjør dem bare enda mer sammensveiset og selvsikre. En øy blir forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok. Innenfor strendene deres fungerer alt etter ritualer som er beinharde av gjentakelse, og samtidig slentrer de gjennom sine dager så lunefullt og tilfeldig som om verden endte i horisonten.