Det fine med å være deprimert er at du slipper å ta hensyn til andre mennesker. Du kan si hva du vil og gjøre hva du vil og melde deg ut i det øyeblikket du føler at noe blir vanskelig. Hvis du vil ligge hjemme hele dagen, har folk bare å respektere det. Du kan ingenting for at du føler som du gjør, og når du i et lyst øyeblikk får for deg at du er klar for tilværelsen igjen, må alle kaste det de har i henda og se deg, høre på deg, for alle skal være glade for at du er glad, og det som gjorde Svein mest glad under depresjonen, reint bortsett fra å snakke om egne plager, det var hvis han hørte om andre som sleit.

Da jeg hadde født Eivor og ringte fra sjukehuset, kan det hende at han gratulerte, men han var mest opptatt av at Roar Ljøkelsøy hadde fått dreisen på V-stilen.

Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.