Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanens hovedtemaer er fremmedgjøring, overgrep - seksuelt og politisk - vold og terror. Rennie Wilford, mat- og motejournalist fra Toronto, kommer inn i en personlig krise etter en kreftoperasjon og et brutt kjærlighetsforhold. Hun drar til De karibiske øyer for å komme til hektene, men øya St Antoine viser seg å være langt fra det sydhavsparadis hun hadde tenkt seg. Her råder politisk kaos, vilkårlig fengsling, og mord og tortur hører til dagens orden. Oppholdet blir et brutalt møte med den tredje verden. Hun bli involvert, og den lammende apatien viker for engasjement.
Omtale fra forlaget
Romanens hovedtemaer er fremmedgjøring, overgrep - seksuelt og politisk - vold og terror. Rennie Wilford, mat- og motejournalist fra Toronto, kommer inn i en personlig krise etter en kreftoperasjon og et brutt kjærlighetsforhold. Hun drar til De karibiske øyer for å komme til hektene, men øya St Antoine viser seg å være langt fra det sydhavsparadis hun hadde tenkt seg. Her råder politisk kaos, vilkårlig fengsling, og mord og tortur hører til dagens orden. Oppholdet blir et brutalt møte med den tredje verden. Hun bli involvert, og den lammende apatien viker for engasjement.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1983
Format Innbundet
ISBN13 9788203109225
EAN 9788203109225
Språk Bokmål
Sider 255
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.
Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketRennie er ikke fornøyd. Hun ønsker noe definitivt, usminket sannhet, uansett. Da ville hun vite hva hun skulle forholde seg til, vite neste trekk. Det er dette foreløpige, dette som henger i løse luften, dette halv-livet hun ikke greier. Hun orker ikke å ikke vite. Hun vil ikke vite.
... vet jeg for lite om, per 2011. Det må jeg nok gjøre noe med. Stakkars Canada blir fort litt glemt og havner i skyggen av sin mektige nabo i sør, og den fransk-canadiske kulturen er vel enda mer usynlig, i alle fall for oss her i Skandinavia. Jeg kan i alle fall ta tak i min egen uvitenhet, og begynner å bøte på den med å sette opp en liste over canadiske bøker/forfattere som jeg kjenner til pr. februar 2011 - intensjonen er at listen skal vokse etter hvert som jeg kommer over nye, spennende forfatterskap. Tips mottas med takk!
... Etter å ha kommet på bare tre canadiske forfattere "av meg selv" (Margaret Laurence, Margaret Atwood, Mordecai Richler), begynte jeg å google canadiske litteraturprisvinnere. De neste forfatterne på denne listen (pr. 18.02.2011) fant jeg blant vinnere av og nominerte til Man Booker Prize, Toronto Book Awards og Orange Prize for first fiction. Yann Martel og Carol Shields var de eneste av de "nye" forfatterne på listen som jeg hadde hørt om før - og jeg hadde ikke fått med meg at også de er canadiske...
Oppdatering 10. oktober 2013:
Nå i dag ble det kunngjort at årets Nobelpris i litteratur går til Alice Munroe - så nå kanskje også canadisk skjønnlitteratur som sådan vil bli viet mer oppmerksomhet utenfor Canadas grenser? Jeg har pr. dato kun lest novellesamlingen "Too Much Happiness" av Munroe, og den var helt strålende. Fra i dag blir det forhåpentlig flust med Munroe (på originalspråket) i hyllene på norske bokhandler, og dermed øker sjansene for at jeg får gjort alvor av å lese flere av hennes noveller. :D
Oppdatering mai 2016:
Vel, jeg har fått lest mer canadisk siden 2013. Flere Robinson Davies-trilogier, flere noveller av Alice Munroe. Men det er nok å ta av! På reise i Québec-provinsen i mai/juni 2016 blir det naturligvis bok-kjøp. Har oppdaget et par nye forfattere - franskspråklige Michel Tremblay, Lise Tremblay (ingen familieforbindelse så vidt jeg kan skjønne - det er ellers enda flere Tremblay-er i hyllene på bokhandlene her) og Kim Thúy samt engelskspråklige Cary Fagan. Sistnevnte hadde jeg glemt at jeg allerede hadde en bok av på ønskelisten fra 2013! Canada-listen min må oppdateres og utvides, og dessuten sjekkes nå som jeg kanskje kan få tak i noen av ønskeliste-objektene på den. (Skjønt engelskspråklig litteratru, selv canadisk, er det lite av i bokhandlene i Montréal - det blir neppe annerledes i Québec City om noen dager...) Og googling i kveld førte meg til en liste som CBC (Canadas svar på NRK) publiserte i 2012: Ten woman writers you need to read now. Har jeg lest dem? Nei. Inntil mai 2016 hadde jeg aldri hørt om dem, en gang - ingen av dem! Det er det jeg sier - vi får for lite canadisk litteratur tilført oss hjemme i Norge.