Ingen hylle
2026
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2025
Format Innbundet
ISBN13 9788249530380
EAN 9788249530380
Serie Morgenstjernen (6)
Språk Norsk bokmål
Sider 482
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I følge Knausgård selv er dette nest siste bok i serien om Morgenstjernen, og tradisjonen tro tenker jeg etter de første fire-fem sidene at dette her er fullstendig uleselig.
Denne gang har Knausgård funnet seg 100 år gamle tekster fra en russisk-ortodoks prest han kan esseyifisere kontinuerlig gjennom sin siste bok, og som vanlig, akkurat i det en er klar til å kverne opp boka lånt fra biblioteket, slår den over i den kjente Knausgård-galoppen og en får betalt for siste siders jobbing.
Denne gang er det Joar Løyning vi følger, broren til Sivert fra den tredje boka, den med alle essey-tekstene om sopp vet du. Han lever et tilbaketrukket liv som professor innen astrofysikk, og har selvsagt spennende dager nå med denne tindrende Morgenstjernen.
Selv som astrofysiker er det ikke stjernen selv han fanges av, men at ingen har død så lenge den har stått på himmelen. Og hva skjer når han selv både ser levende døde og må se seg tvunget til å ligge med et menneske?
Jeg kan ikke nekte for at jeg er ambivalent til Knausgård, akkurat som at tekstene hans har en slik spennvidde mellom håndgripelig og ikke håndgripelig. Det er kanskje meningen?
Jeg sitter ikke inne med en tanke om at dette er det beste serien Morgenstjernen har levert slik Aftenposten skriver. Det kom for to bøker siden. Men samtidig tilbyr Knausgård en avslutning som er ganske utypisk, nesten satirisk utypisk Knausgård, som jeg må applaudere, selv om totalopplevelsen ikke går høyere enn en 67 av 100.
Problemet med kunnskap er at den åpner opp verden i alle retninger, ofte på motstridende måter, og det underminerer det klare og det sanne, for det viser seg jo at ingenting er klart, at ingenting er sant.
Alt dette presterte han å spørre om før vi overhodet hadde rikket oss. De var visst en egen rase, drosjesjåførene. Homo småpratus.
Det ser ikke bra ut for en begravelsesentreprenør å være grisk.
Først på timeplanen stod en søknad om prosjektstøtte fra Forskningsrådet, som måtte være nesten like detaljert som forskningen selv for å gå igjennom.
Jeg foretrakk steder der det ikke var progressivt å drikke kaffe, som konditorier og kjøpesenterkafeer, men var også pragmatiker nok til ikke å irritere meg over kaffesnobberiet. Det var å misbruke følelsene. Det som ikke gjorde fysisk vondt, forsøkte jeg å overse. Du så aldri en katt bli frustrert over annet i omgivelsene enn det som plaget kroppen dens, og det var vanskelig å tenke seg en fisk som var misfornøyd med havbunnens estetikk i den viken den gled inn i.
En liten mann med nesten skallet hode og briller stirret mot meg i speilet. (...)
Dette var et ansikt jeg forsøkte å eksponere så lite som mulig for verden. Alene betydde det ingenting, det var først foran andre at det ble til noe.
Så snart jeg begynte å gå, forsvant imidlertid ubehaget som dugg for solen, og det var første gang jeg hadde opplevd at det å gå var godt. Jeg hadde alltid likt å gå, men av andre grunner. Tankene ble friere, fikk liksom mer rom til å utfolde seg, det var som om jeg ved å få kroppen
opp i fart på en måte kom tankenes fart i møte, det var som om tankene følte at jeg gjorde det for deres skyld, at jeg hadde omsorg for dem, noe de da verdsatte overmåte. I alle fall ble kvaliteten deres bedre. Oppe i marsjfart tok det ikke lang tid før de begynte å bli abrupte, gjorde korthugne byks inn på steder de ikke hadde vært før, eller bare ytterst sjelden oppholdt seg.