Problemet med kunnskap er at den åpner opp verden i alle retninger, ofte på motstridende måter, og det underminerer det klare og det sanne, for det viser seg jo at ingenting er klart, at ingenting er sant.

Alt dette presterte han å spørre om før vi overhodet hadde rikket oss. De var visst en egen rase, drosjesjåførene. Homo småpratus.

Det ser ikke bra ut for en begravelsesentreprenør å være grisk.

Først på timeplanen stod en søknad om prosjektstøtte fra Forskningsrådet, som måtte være nesten like detaljert som forskningen selv for å gå igjennom.

Jeg foretrakk steder der det ikke var progressivt å drikke kaffe, som konditorier og kjøpesenterkafeer, men var også pragmatiker nok til ikke å irritere meg over kaffesnobberiet. Det var å misbruke følelsene. Det som ikke gjorde fysisk vondt, forsøkte jeg å overse. Du så aldri en katt bli frustrert over annet i omgivelsene enn det som plaget kroppen dens, og det var vanskelig å tenke seg en fisk som var misfornøyd med havbunnens estetikk i den viken den gled inn i.

En liten mann med nesten skallet hode og briller stirret mot meg i speilet. (...)
      Dette var et ansikt jeg forsøkte å eksponere så lite som mulig for verden. Alene betydde det ingenting, det var først foran andre at det ble til noe.

Så snart jeg begynte å gå, forsvant imidlertid ubehaget som dugg for solen, og det var første gang jeg hadde opplevd at det å gå var godt. Jeg hadde alltid likt å gå, men av andre grunner. Tankene ble friere, fikk liksom mer rom til å utfolde seg, det var som om jeg ved å få kroppen
opp i fart på en måte kom tankenes fart i møte, det var som om tankene følte at jeg gjorde det for deres skyld, at jeg hadde omsorg for dem, noe de da verdsatte overmåte. I alle fall ble kvaliteten deres bedre. Oppe i marsjfart tok det ikke lang tid før de begynte å bli abrupte, gjorde korthugne byks inn på steder de ikke hadde vært før, eller bare ytterst sjelden oppholdt seg.