Jeg har erfart at humoren er en livskraftig energikilde som ikke går tom. Vi trenger humorens veldige kraft hvis vi vil leve et normalt liv igjen etter å ha blitt slått til jorda. Humoren er som en spirekraftig plante som ikke lar seg knekke.

Livet er som en skoledag
hvor Sorg og glede er hovedfag
I gledens time trives vi best,
Men i sorgens time lærer vi mest.

For god humor har alltid en brodd av alvor i seg. Og ingen ting er så alvorlig at det går an å flire av det.

Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.

Vi har alltid mer å lære. Og det er i livets skole at vi tilegner oss den aller viktigste lærdommen.

Men det skjer noe med med meg i nærkontakt med døden. Jeg blir enda mer glad i livet!. Å stå ved en gravkant er en stadig påminnelse om at livet er slett ikke noen selvfølge. Det er skjørt og sårbart, tar slutt en dag. Jeg fylles med takknemlighet for det livet som ligger bak. Og jeg utfordres til å ta vare på hver ny dag som blir gitt meg.

De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.

Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.

Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!

Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.