Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Hva gjør man med en sånn velsignelse, tenker jeg der jeg sitter i natten med tolv blå perler i hånden og fortsatt venter på at livet skal gripe tak i meg og føre meg bort, at det endelig en gang skal begynne.
"Ikke vent," sier Jim som om han har lest tankene mine, "livet begynner aldri, det tar bare slutt. Plutselig. Sånn."

Slik er det også litt med denne romanen, den begynner liksom aldri, før den plutselig tar slutt. Og ja, kanskje en litt trist grunntone, men velskrevet, poetisk og vakker.

En god roman, men ingen solskinnshistorie. Den engasjerer. Ikke minst ble jeg engasjert i Jackies situasjon. Men det faktum at romanen er så godt skrevet og komponert, ble romanen aldri noen traumatisk sosialrealistisk historie for meg. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.

Faren til Jackie, Jimmie Darling, havner på mentalsykehuset Beckomberga, og da moren reiser blir sykehuset hele Jackies verden.
Stridsberg har en spesiell skrivestil som jeg ikke har klart å venne meg helt til. Det hoppes mye i tid, og man er ikke alltid helt sikker på hvor i tiden man er. I tillegg synes jeg det blir mye diffust, men vet at andre liker boka godt, så det er nok jeg som ikke helt forstår den.

Nå har jeg lest Beckomberga av Sara Stridsberg. Det var en spesiell opplevelse. Utrolig trist, samtidig fascinerende. Jeg ble så interessert i karakterene i boka. Jimmie var innlagt på mentalsykehus, og datteren Jackie besøkte han så ofte hun kunne gjennom hele barndommen. Historien hopper i tid, og episodene er poetisk framstilt. Det er mye som er vanskelig å forstå, men sånn er det gjerne her i livet. Det er kanskje den tristeste boken jeg har lest. Det er som å se en kunstnerisk, nitrist arthausfilm om depresjon og vanskelige relasjoner. Men det er noen små glimt av lys.

En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.