Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William - og deres kompliserte fortid - i et lite hus ved havet.
Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen.
«Ingen romanforfattere i samtiden har Strouts ekstraordinære evne til radikal empati, til å se inn i menneskenes essens, til å forene oss uten sentimentalitet. Det var ikke bare at jeg elsket Lucy ved havet; jeg trengte den. Måtte horder av lesere føle seg styrket, trøstet og på alle måter oppløftet av Lucys historie.»
The Boston Globe
Kåret til en av årets beste bøker 2022 av The New York Times Book Review, The New Yorker, Oprah Daily, Entertainment Weekly, San Francisco Chronicle, NPR, Time, The Washington Post, PopSugar, She Reads
Lucy ved havet er en frittstående roman om Lucy Barton
Les også Jeg heter Lucy Barton, Hva som helst er mulig og Åh, William!
Forlag Forlaget Press
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788232805129
EAN 9788232805129
Serie Lucy Barton (4)
Omtalt tid 2020-2029
Språk Bokmål
Sider 287
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.
Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.
Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.
Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.
«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «
Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.
Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:
«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.
Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»
Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.
«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.
Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.
Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.
Et år.»
Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.
Terningkast 4/6 for denne. Det er den fjerde boka jeg leser om Lucy, og den femte av Elizabeth Strout. Boka var lettlest og fin, men denne gangen synes jeg språket ble litt for enkelt til å kunne gi høyere vurdering. Det var en fin fortelling om opplevelsen av isolasjonen i forbindelse med nedstengning, om familie og om ensomhet.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHelt i begynnelsen av filmen var det masse pingpongballer som spratt rundt mot en blå bakgrunn, og iblant deiset en pingpongball inn i en annen pingpongball, før den spratt videre. Sånn fortsatte det; pingpongballene spratt vilkårlig rundt og traff hverandre vilkårlig. Og sånn som jeg husker det, tenkte jeg - selv da jeg bare var et barn: Det er sånn som mennesker.
Poenget er at vi er heldige hvis vi deiser inn i noen. Men vi spretter alltid tilbake, i hvert fall litt.
At det gule og det røde og det grønne liksom kom fra den samme fargen, og det er vanskelig å beskrive dette, men jo flere blader som falt, desto klarere så jeg det. Det virker som om alt starter med en slags bunnfarge, og så utvikler det seg derfra: De digre steinene langs veikanten var grå og brune, og eiketrærne, som var blitt burgunderrøde, hadde samme palett som sjøgresset jeg har beskrevet som kopperfarget, og vannet hadde, uansett om det var mørkegrønt eller grått eller brunt, en liknende lød.
Jeg la også merke til at om ettermiddagen kom skyene ofte sigende, og de var mildt høstlige; de fikk verden til å se stillferdig myk ut, som om den gjorde seg klar til å legge seg for kvelden.
Jeg sier bare: Naturen, altså!
Da kjente jeg en illevarslende sitring; et varsel om meg, og om hele verden. Og jeg sto der og holdt fast i denne mannen som om han var det aller siste mennesket på dette vakre, vonde stedet vi kaller Jorda.
Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss.
… det kjentes som pingpongballen min ikke kunne røre ved hans nå. Vi er alene om det vi lider under.
Hver kveld så vi nyheter på tv, og om dagen leste jeg nyheter på datamaskinen min. Dette kommer til å ta slutt, tenkte jeg. Dette må ta slutt. Og hver kveld hadde det ikke tatt slutt, eller viste noe tegn til at det ville ta slutt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men hjernen min hadde problemer med å ta inn ting. Det var som om hver dag var et enormt strekk med is jeg måtte gå over. Og fra isen stakk det opp små trær og kvister, dette er den eneste måten jeg kan forklare det på, som om verden var blitt et annet landskap og jeg måtte komme meg gjennom hver dag uten å vite når den ville ta slutt, og det virket som om den aldri kom til å ta slutt, og jeg følte meg dypt utilpass.
Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.
Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.
Det snødde den første dagen i mai. Det snødde fem centimeter, digre flak hopet seg opp på utsiden av vinduet, det var ikke til å tro. «Jeg hater snø», sa jeg til William, og William sa matt: «Det vet jeg at du gjør, Lucy.»
Bøker jeg har lest sommeren 2023
Sommerens store leseopplevelse: De 4 bøkene om Lucy Barton. Lettleste, men sitter i! Sterk kvinne med vanskelig barndom, blir forfatter. Drama og relasjoner beskrives nydelig og reflekterende: "Det er dette jeg prøver å si..." Mye å kjenne seg igjen i og reflektere over!
2 bøker fra Afrika om fattige jenter som drømmer om utdannelse og et verdig liv. Jenta som fikk en stemme fra Nigeria (handlingsmettet, dramatisk, medrivende), og Nervøse tilstander (mer politisk, mer refleksjon) fra Rhodesia før det ble et uavhengig Zimbabwe. Begge gode bøker!
2 norske bøker om far-/sønnforhold: Fjellet, geværet, vannet (drama om slekt, arv og tape alt), og Johannes åpenbaring (far død, sønn rydder opp og oppdager sider ved faren han ikke har visst om). Særlig den siste av disse to fascinerte (hva vet vi egentlig om våre nærmeste?)
2 bøker av Cecilie Enger: Ett minutts stillhet - en roman om språk, litteratur, identitet og minner. Hvordan husker vi viktige hendelser som har vært med å forme livene våre? Veldig bra bok! Det hvite kartet om Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs som på slutten av 1800-tallet etablerte seg i et forhold, og som suksessrike skipsredere. De hadde ikke noe kart å navigere etter, men måtte finne sin egen vei. Enger skriver godt og gripende, en fryd å lese!
Brannen av Daniela Krien: Relasjonsroman fra Tyskland. Et ektepar som har glidd fra hverandre, deres forhold til hverandre og til deres voksne barn. Godt språk, psykologisk innsikt. Winterferie ble for slitsom for meg. Underholdende forsåvidt, men for mye bisarre hendelser og oppkonstruerte dialoger. Fullførte senere som lydbok. Hvis det skulle komme et menneske: Oppveksthistorie fra Danmark, en familie i fattigdom. Fin fortellerstemme. Trist, sår, men også svart humor. Første bind i en trilogi.
Her er bare en oversikt over bøker som jeg har lest i juni og juli 2023
1) Locked-room mystery
2) Bibliosmia: A smelly book
3) More than 40 chapters
4) Lowercase letters on the spine
5) Magical Realism
6) Women in STEM
7) At least four different POV
8) Features the ocean
9) A character-driven novel
10) Told in non-chronological order
11) Title starting with the letter “K”
12) Title starting with the letter “L”
13) An academic thriller
14) A grieving character
15) Part of a duology
16) An omniscient narrator
17) Nominated for The Booker Prize
18) An apostrophe in the title
19) A buddy read
20) A revenge story
21) Written by a ghostwriter
22) A plot similar to another book
23) The other book with the similar plot
24) A cover without people on it
25) An author “everyone” has read except you
26) Hybrid genre
27) By a neurodivergent author
28) A yellow spine
29) Published in a Year of the Dragon
30) Picked without reading the blurb
31) Includes a personal phobia
32) Timeframe spans a week or less
33) An abrupt ending
34) Set in a landlocked country
35) Title matches lyrics from a song
36) Has futuristic technology
37) Palindrome on the cover
38) Published by Hachette
39) Non-fiction recommended by a friend
40) Set during a holiday you don’t celebrate
41) A sticker on the cover
42) Author debut in second half of 2024
43) About finding identity
44) Includes a wedding
45) Chapter headings have dates
46) Featuring Indigenous culture
47) Self-insert by an author
48) The word “secret” in the title
49) Set in a city starting with the letter “M”
50) A musical instrument on the cover
51) Related to the word “Wild”
52) Published in 2024