Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka dokumenterer forfatterens reise på tvers av Pakistan, fra India til Afghanistan, og menneskene hun møter på veien. Forfatteren forsøker å finne ut årsakene til landets negative utvikling og hvordan pakistanerne opplever å leve med krigen tett på kroppen.
Omtale fra forlaget
Hvorfor er det gått så galt med Pakistan? Hvordan opplever folket å leve i en stat i krig? For å finne svar har journalist Kristin Solberg reist på tvers av landet. På veien har hun møtt flyktninger, journalister, politifolk og politikere. Først og fremst har hun møtt et land med to ansikter: ett vennlig, åpent, gjestfritt til det ekstreme og ett farlig. Hennes bok er historien om en eldgammel vei, menneskene som bor langs den, og et land som aldri har vært i større krise.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788203291982
EAN 9788203291982
Omtalt sted Pakistan
Språk Bokmål
Sider 416
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Pakistan: De renes land
Kristin Solberg er journalist og utenrikskorrespondent og har reist og oppholdt seg mye i blant annet Pakistan, Afghanistan og andre områder der islamske lover og regler gjelder.
I denne boka oppholder hun seg i Pakistan, som betyr 'de renes land'. Året er 2009. Hun reiser en del rundt for å finne ut hvordan folk lever, hva som foregår i forskjellige deler av landet, og hun intervjuer en del mennesker.
Blant annet får hun mye kontakt med en konvertitt og jihadist fra Irland, som hun treffer flere ganger. Khalid Kelly la ikke skjul på at han ønsket å utføre et terrorangrep. Han holdt til i «hemmelige» områder av Pakistan sammen med radikale islamister. Da Kristin spurte ham om han ville sprenge bomben et sted der han visste at hun også var til stede, nølte han ikke med å svare ja. For ham spilte det ingen rolle hvem som ville bli drept i et terrorangrep. Han ville gjøre det for Allah, og da var gjerningen "hellig".
Khalid Kelly reiste senere til Syria, - og endte til slutt opp som selvmordsbomber i Mosul i november 2016.
Mannen jeg kjente ble selvmordsbomber for IS
Indus, som har sitt utspring i isbreene i Tibet, har en ren blåfarge. Kabul, som stammer fra fjellkjeden Sanglakh i Afghanistan, er brun, nesten skitten i fargen. Der Indus sluker Kabul, er den ene siden av elven helt blå, mens den andre er helt grå, og i noen meter har elven to helt distinkte og atskilte farger og identiteter, før elven som ga sitt navn til India, renner videre gjennom fjellandskapet med en ny, blåbrun farge.
«Det er tragisk å se hvordan landet er blitt degenerert på grunn av religionen. Det har skapt en intoleranse, en trangsynthet, og det har gitt mullaene en enorm makt. Da jeg vokste opp i Karachi, var mullaen en du kunne gjøre narr av,» sier han. «Nå blir han aldri utfordret. Landet blir forært til disse analfabetene og disse veldig farlige menneskene som har samlet seg i jihadistgrupper. De er overalt -
Man trenger ikke ha mer enn èn militant som fiende før Pakistan blir et livsfarlig sted å være. Før landet viser sitt andre ansikt, det som ikke serverer te. Jeg aner ikke hvor mange militante fiender jeg har, men jeg tipper at de er mange. Alt som blir ansett som blasfemi, kan få alvorlige og livsfarlige følger i de renes land, der folk jevnlig blir myrdet eller banket opp dersom noen mener de har skjendet Koranen eller Profeten.
Khalid mener at sjiamuslimer heller ikke er ordentlige muslimer, men jeg får aldri noe svar når jeg spør hvilken sekt eller undersekt han selv tilhører. Khalid svarer bare at han er muslim, og gjentar at det verken finnes moderate eller fundamentalistiske muslimer. Det finnes bare muslimer.
Når man får gjester hos oss, så åpner man hjertet, selv om de er fattigfolk eller ikke-folk.
Mange av oss bryr oss ikke om tapen, men følger fotografene rett over og inn - dette er Pakistan, og ingen følger reglene uansett. Politifolkene gjør ingenting for å stanse oss, helt til et skudd går av og vi blir bedt om å holde oss bak sperringene.
«Det er tre steg i jihad. Det første er å gi noen en invitasjon til islam. Så hvis jeg ber deg om å bli muslim, har jeg utført steg èn. I steg to kan du be ikke-muslimer om å betale skatt til oss og fortsette å leve etter sin egen religion, men la være å bryte våre regler og forbud. Det tredje steget er å krige,» sier han. «Hovedmålet med jihad er imidlertid å lede fienden mot islam, ikke å drepe.»
«Det finnes ikke noe sånt som moderate muslimer. Du er enten muslim eller ikke muslim,» sier Khalid. På samme vis ønsker han ikke selv å bli kalt ekstremist eller fundamentalist. Khalid er, i Khalids øyne, rett og slett bare muslim. En god muslim Til nød kan han gå med på å bli kalt terrorist, sier han. En terrorist for Allah. Han synes visst at det klinger bra.
Etter Khalids syn skal ingen menneskeskapte lover adlydes. Allahs lov, sharialoven, er den eneste som gjelder, og stater som ikke opprettholder den, har mistet sin legitimitet og må ødelegges. «Du kan ikke adlyde presidenten av Pakistan når han ikke kapper hånden av tyver,» sier han. «Politikerne burde bli drept, alle sammen. Drep dem alle, med en gang.»
Vi kjører forbi parken der Benazir Bhutto ble drept. Plakatene ved inngangen viser henne smilende, vinkende, levende. «En kvinne har ikke lov til å være leder,» sier Khalid forklarende. «Derfor ble hun drept.»
"Før ble vi betalt for å bli mer islamske, nå blir vi betalt for å bli mindre islamske. Verken puritanismen eller sekularismen i dette landet har røtter her. Det handler bare om bistandspenger," sier Sajawal.
"Blir det bedre?"
"Nei, jeg tror ikke det blir bedre. Vi utdanner ikke folk til å tenke kritisk."