"Hedvig og Ingvild hikster av latter og må støtte seg til hverandre for ikke å falle over ende på gata. De tabbet seg ut! De gikk feil da filmen var slutt, de gikk inn i maskinrommet i stedet for ut av salen. Den stakkars gutten som spilte av filmen, ble nervøs og rødmet som en gal, stammet fram et «hva gjør dere her?». Nå står de på gata og skriker av latter. Folk som ser dem, tror de er søstre eller venninner. Men det er de ikke. De er mor og datter.» Si det

Ingvild er fjorten og har ingen far. Iallfall ikke en som har vært del av livet hennes. Men hun har kjent på savnet, og hver gang hun har giddet å ta det opp med moren har svaret vært like intetsigende som morens fortid før Ingvild kom til verden. Heldigvis, og kanskje litt uheldigvis, skal det nå bli endring på dette.

Foranledningen er et oppdrag Ingvilds journalist-mamma, Hedvig, får av avisen midt i sommerferien. Hun får i oppdrag om å dra til Rakbygda, et lite sted på Østlandet, og dekke en korrupsjonsskandale med potensiale til å skape nasjonale overskrifter.

Uheldigvis er verken saken eller Hedvigs forsøk på nøste opp i den ikke noe «Si det» bryr seg om å gi oss innblikk i. Det den derimot bruker altfor mange unødvendige sider på, er monotone beskrivelser av som viser oss helt ordinære sommerdager, men som aldri gir oss følelsen av årstiden.

I det hele tatt holder boka oss på avstand. Vi kommer aldri nære nok på karakterene til å bry oss om forholdet de har til hverandre; ikke det mellom Ingvild og Hedvig, ikke det mellom Ingvild og Jonas-en av bygdas sønner som hun møter og blir litt forelsket i-, og garantert ikke det skakkjørte «forholdet» som er grunnlaget for Hedvigs flukt fra bygda mange år tidligere.

Det skyldes flere ting: forholdet mellom Ingvild og Hedvig blir aldri interessant nok. Ikke en gang etter at boka blottlegger det litt for konstruerte mysteriet rundt Hedvigs fortid.

Ingvilds sommerflørt med Jonas likner på så mange andre i liknende bøker, og når boka ikke klarer ikke å gi dem en særegen klatt med farge, forblir begge uinteressante. De to mest karakterene som vekker nysgjerrighet og avslører et hint dybde, får alt for kriminelt få sider å boltre seg på.

Da var jeg sikker på at boka ikke var interessert i å redde seg selv fra den totale glemselen.

Styr unna.

Tittel: Si det
Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider: 111

Terningkast: 1