2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Ny, spennende, ung arabisk stemme Beveren av Mohammad Hasan Alwan er en roman om familie og om flukt. Det er også en roman om å finne seg selv mellom øst og vest. Beveren handler om Ghalib, en mann i 40-årene født og oppvokst i Riyadh. Han har nettopp flyttet til Portland, Oregon. Ghalib er eldst av tilsammen seks søsken, de fleste av dem er halvsøsken. Foreldrene hans ble skilt tidlig, og begge er gift på nytt med nye barn. Leseren får innblikk i en til tider svært dysfunksjonell familie, hvor Ghalib unngår å ta på seg rollen som den ansvarsfulle eldstesønnen. Ghalib får ikke skikkelig orden på livet i Portland heller. Han prøver å finne seg til rette i den fremmede kulturen, men han har ingen egentlige ambisjoner foruten å være langt fra Riyadh. Sosiale, politiske og religiøse forhold fungerer som et bakteppe for handlingen. Romanen gir både innblikk i det saudiske samfunnet og i en familie, i hovedpersonens plass og posisjon i denne familien, og i hans ønske om å distansere seg fra den.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788202426040
EAN 9788202426040
Språk Bokmål
Sider 268
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet som er plagsomt når kjærligheten er forbi, er at ingenting hindrer følelsene i å avleire seg i årene og bli som en blodpropp.
Mor var som en sytekanal som alltid sto på. En kanal innhyllet i bebreidelser som alltid sniffer seg frem til problemer hos barna, for så å dykke ned og glefse i deres skjøre sinn.
Noen ganger må vi være mer forsiktige etter hvert som vi blir eldre, men så blir vi enda eldre, og da gir vi fullstendig blaffen.
Elver er som kvinner, de har en bestialsk side man alltid må være oppmerksom på.
Hjemme i leiligheten har jeg et speil som er så lite at jeg må vinke for å få kontakt med det. Jeg bruker det bare til barbering uansett, og jeg ville nok hatt et større speil hvis jeg bodde sammen med ei dame. Det dukket alltid opp så vanskelige og vriene spørsmål når jeg sto der og barberte meg, akkurat som når man møter igjen en gammel fiende etter mange år. Det var derfor speilet måtte være så lite, så det ikke overveldet meg med spørsmål som var for store til å svare på.
Førtiårene lukker dørene som gjør det mulig å venne seg til nye ting. De siste dråpene av fleksibilitet og tilpasningsevne drives ut av leddene i kroppen vår. Det er simpelthen ikke mulig for meg å bo så tett på en kvinne, og den vesle blinde fuglen av ensomhet som bor inni meg, vil aldri komme frem, om jeg så prøver å vise den vei med all verdens lys.
Hva skal jeg med ei dame som bruker leiligheten min som en slags mellomstasjon? Og hva skal jeg gjøre hvis hun bestemmer seg for å gjøre det til sin endestasjon?