Så selvopptatte frelste mennesker kan bli! Så begeistret for seg selv og sin troslykke, så overbevist om at det har gjort dem til fabelaktige mennesker! Uten å nøle postulerte de enorm toleranse, kjærlighet og omsorg, uten en motforestilling snakket de med ustoppelig glød om alt det de hadde gjort og betydd, hvordan de hadde spredd sin glade kristentro som et glitter over sine bekjente, sin familie og vennekretsen. Uten å vike en millimeter fra gullstandarden forkynte de sine moralske dommer, uten å se hvor fjernt de var fra virkeligheten. De trodde seg fri fra all synd. Uforstående stirret de på dem som trakk seg unna, som ikke orket deres selvgodhet.

Når den troende er redd for å miste sin tro, er det ikke så mye av frykt for helvete eller håpet om en himmel. Det er frykten for å miste fotfestet her og nå. Frykten for hvordan det vil bli ikke å ha en gud å være redd for eller beundre, elske og drømme om. Noen forblir lykkelige i sin tro så lenge de lever, andre kjemper, men kommer seg aldri løs. Våre foreldre slet.
Også det arvet vi. Og uansett hva vi har lært og forstått av religionens vesen, av kristendommens egenart, av dens kjerne og budskap, så forblir den først og fremst våre foreldres fortsatte nærvær i våre liv.
Og vår forbannelse.

For noen år siden traff jeg en mann som hadde en liknende religiøs oppvekst som meg. Foreldrene var frikirkefolk, sterke i troen. Og hans drøm var å bli frelst, få del i den store gleden. Han ba og ba, men frelsesfryden strømmet aldri inn i hjertet. Til sist var det slutt på tålmodigheten. Han dro på vekkelsesmøtet på søndagskvelden, og på vei inn i lokalet ga han Gud et ultimatum: Dette er siste gangen, Gud. Møter du meg ikke i kveld, er det slutt mellom oss.
Da ettermøtet kom med innbydelse til frelse, gikk han fram. Etter ti minutter reiste han seg i benken, og gikk ut av lokalet. Han kom aldri tilbake.

Forestillingen om at alle Guds bud og regler er urokkelige, slik de er nedfelt i Bibelen eller forstått av de troende eller uttrykt i kirkelige dogmer og påbud, er noe av det mest problematiske ved kirkens moralske univers. Fordi de fleste religionene vil representere en eviggyldig sannhet, utformer de også en-gang-for-alltid-regler. Gudegitte og derfor uforanderlige. Dermed blir religionene firkantete og reaksjonære. Blinde for virkeligheten.

Fornuften er på rolig marsj videre, og vi kan hele tida etterprøve den, der den går kritisk prøvende fra det vi vet til det vi gjerne vil vite.
Jeg foretrekker det. Jeg liker ikke de som romantiserer den enkle tro, de gamle sannheter.

I femti år prøvde jeg å glemme den seks år gamle Håkon. Det gjorde for vondt å kjenne på barndommens angst, skam og ensomhet. Kjenne smerten til den lille gutten fra dypet av meg selv. Jeg levde derfor som best jeg kunne, på mange måter et rikt og verdifullt liv. Men alltid med en ironisk distanse til alt som hadde med min religiøse oppvekst å gjøre. For mange kunne jeg nok fremstå som gåtefull. For eksempel hvis de hadde hørt meg en varm sommerdag i Oslomarka syklende og syngende på ord som for meg var befriende: «Jeg er så glad jeg ikke er frelst, jeg er så glad jeg ikke er frelst ...»
Hele livet har jeg slåss. I barneårene og den tidlige ungdomstida for å bli det jeg trodde alle de andre i menigheten var. Så begynte kampen for å finne min egen vei; hva er det som er sant i mitt liv? Gjennom studier, arbeid og terapi bygget jeg opp et livsfundament.

Det er smertefullt å miste en "trofast følgesvenn". Jeg satset på at jeg en dag ville oppdage at Gud var nær, at han hadde vært meg nær hele tida selv om jeg ikke opplevde det slik. Jeg vet ikke hva som er verst: å miste en nær venn, eller å innse at vennen du trodde du hadde, aldri har vært der.
Skam? Åja!
Jeg skammer meg mest over at jeg selv var en aktiv pådriver for å overføre mitt dysfunksjonelle, urealistiske gudsbilde til andre unge mennesker, et gudsbilde som aldri innfridde, men som jeg likevel klamret meg til - kanskje av frykt for å bli stående igjen uten håp og uten Gud i denne verden.
Jeg skammer meg over at jeg var mer lydig mot menighetskulturen som omga meg, enn jeg var mot mitt eget hjerte, min egen fornuft, min egen integritet.

Til slutt ble han kompromissløs ateist. Men med sterke åndelige interesser. «Han ble frelst fra troen - og den største frigjøringen var å kunne slippe alle religiøse grublerier», sier han.
«Gud er som mye annet i menneskehetens liv et resultat av evolusjonens virkning på hjernen vår», fortsetter han. «Mennesket har utviklet en forestilling om gud fordi det har vært nyttig. Men når det ikke finnes noen vitenskapelig holdbare bevis for Guds eksistens, da går det ikke lenger an å tro på den gamle måten. Da kan vi bare tro på Jesus som vi tror på de greske gudesagnene.»

Jeg tror slike tyranner finnes innenfor alle slags religiøse samfunn, og jeg har en mistanke om at de ikke tenker over hvor stor makt de har. De vil heller kalle seg tjenere. I alt hva de gjør - henviser de til den høyere makt. Den mektigste av alle: Gud. Eller Allah. Eller Jahve. Eller ...
Og det er nettopp det som gjør dem så farlige.
Verden er full av mennesker som har makt over andre. De fleste av dem er menn. Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom en religiøs og en ikke-religiøs leder:
Den som er sjef for bedriften, kan sparke deg. Påføre deg en masse konkret elendighet. Det kan ende med at du må selge huset ditt, bilen din. Du kan føle at livet ditt er ødelagt, ja, det kan virkelig være ødelagt.
Sjefens begrunnelse kan være den dårlige økonomien, miljøet på arbeidsplassen, udugelighet. Begrunnelsen kan være sann - eller dekke over noe annet.
Men den religiøse sjefen kan ta fra deg noe mer grunnleggende. Fundamentet i livet ditt. Livshåpet. Den religiøse sjefen kan støte deg ut i det endelige mørket. I kraft av en autoritet langt større enn økonomisk lønnsomhet.
Denne sjefen kjenner nemlig sannheten. Den eneste, den saliggjørende. Og kan ved hjelp av den, støte deg ut i det ytterste mørket. Til fortapelsen. Til Helvete.

Nå er menneskene døde - vi kjenner knapt noen pinsevenner lenger. Men de er der likevel. De la premissene for troen, det vil si tryggheten over å tilhøre et sted, det riktige stedet.
Det er der all religion har begynt. Den har samlet i seg og gitt uttrykk for stammens fellesskap. Kanskje var dette de hadde felles ikke noe mer enn en stein. De har stilt seg rundt den, ofret og bedt og sunget. Steinen har vært kjernen i fellesskapet, styrken som gjorde dem trygge. Ja vel, det var bare en stein! Men det var deres stein. Og den var hellig, den var mektig, den var det eneste de hadde å ty til når vanskelighetene dukket opp. Vi må ofre, vi må be! Vi trenger hjelp! Så ofret de. Og ba. Og når det gikk bra, og vanskelighetene ble overvunnet, vendte de tilbake til steinen og takket. Nå hadde de beviset! Steinen var stor og mektig!