2016
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren er en tidligere muslim som systematisk kritiserer islam. Han vokste opp i et land som nå kaller seg islamsk republikk. I dag lever han i Vesten, og regner seg som sekulær humanist. Han skriver under pseudonym. Han beskylder den vestlige verden for å unnskylde islams overgrep mot menneskeheten og hevder at religionen ikke kan kalles tolerant uansett hvordan man velger å se det. Forfatteren analyserer islams tidlige historie, Koranens tilblivelse og religionens aggressive framvekst. Her er egne kapitler om blant annet Rushdie-saken, kvinners rettigheter, de ulike tabuene, behandlingen av fritenkere og islams totalitære natur. Forfatteren har skrevet et nytt etterord til den norske utgaven. Har ordforklaringer, litteraturliste og register.
Omtale fra forlaget
Forfatteren er en tidligere muslim som systematisk kritiserer islam. Han vokste opp i et land som nå kaller seg islamsk republikk. I dag lever han i Vesten, og regner seg som sekulær humanist. Han skriver under pseudonym. Han beskylder den vestlige verden for å unnskylde islams overgrep mot menneskeheten og hevder at religionen ikke kan kalles tolerant uansett hvordan man velger å se det. Forfatteren analyserer islams tidlige historie, Koranens tilblivelse og religionens aggressive framvekst. Her er egne kapitler om blant annet Rushdie-saken, kvinners rettigheter, de ulike tabuene, behandlingen av fritenkere og islams totalitære natur. Forfatteren har skrevet et nytt etterord til den norske utgaven. Har ordforklaringer, litteraturliste og register.
Forlag Humanist forlag
Utgivelsesår 2004
Format Heftet
ISBN13 9788290425840
EAN 9788290425840
Språk Bokmål
Sider 574
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Hvorfor jeg ikke er muslim" er trolig en av de viktigste høydepunktene i religionskritikk.
Den er veldig analytisk skrevet, og er fylt opp med sekundærlitteratur, men Ibn Warraq oppnår sitt mål:
Å dissekere Islam fullstendig (og også noen biter av kristendommen og jødedommen). Dens relevans i dag kan ikke ignoreres, og noen av delene er faktisk meget urovekkende (nemlig den virkelige konsekvensen av jihad og hvordan en islamsk stat fungerer i seg selv, og hvordan den truer resten av verden).
Selv om kapitlene 10 og 11 kanskje kan virke noe langtekkelige, er de likevel nødvendige, for her får man viktig bakgrunnsstoff om islams historie, - så vil andre kapitler (spesielt kapitel 8. Arabisk imperialisme, islamsk kolonisering og kapitel 14. Kvinner og islam) gjøre opp for det, og boka som helhet svikter aldri i å holde fast på interessen.
På baksiden av omslaget på mitt eksemplar av boka (utgitt i 2003) står skrevet følgende sitat av Ibn Warraq :
"Denne boka er først og fremst en hevdelse av min rett til å kritisere hva som helst i islam – til og med til å være blasfemisk, begå feil, og til å være satirisk og spottende.
(...) Muslimer og ikke-muslimer har rett til å foreta en kritisk undersøkelse av islams kilder, historie og dogmer. Uten kritikk vil islam fortsette å kvele tanker, menneskerettigheter, individualitet og sannhet."
Alt i alt en overbevisende og viktig bok å lese for alle som er født inn i den muslimske verden og for alle islam-skeptikere.
FRYKTENS ETIKK
Jeg tror religion i hovedsak er basert på frykt. Det er delvis frykten for det ukjente og delvis ... ønsket om å føle at du har en slags storebror som vil hjelpe deg i alle problemer og tvister. Frykten er grunnlaget for det hele - frykt for det ukjente, frykt for nederlag, frykt for å dø. Frykten er grusomhetens far, og derfor er det ikke rart om grusomhet og religion har gått hånd i hånd.
- Bertrand Russell, Hvorfor jeg ikke er kristen
Det er paradoksalt at muslimer ofte ønsker å peke på den innflytelsen islam har hatt for å forme det moderne Europa, på det muslimske bidraget til nettopp den sivilisasjonen de hevder de forakter. Vi får høre at amerikanerne ikke ville ha spasert på månen hvis det ikke hadde vært for "det arabiske bidraget til vitenskapen". Samtidig fordømmes Vesten som overfaldisk, materialistisk, dekadent, irreligiøst og vitenskapelig. Denne vitenskapelige materialismen settes opp imot muslimenes egen angivelig overlegne åndelighet og dybde. (Hvordan blind lydighet mot en bok skal forestille åndelighet, er ikke klart.) Bare det å snakke om islams innflytelse på Vesten er å røpe et underlegenhetskompleks, som om bare de aspektene av islam som bidro til å skape Vesten, skulle være bryet verdt å merke seg. Og det avslører naturligvis muslimenes følelse av å være mislykket og utilstrekkelige i den moderne verden.
Enda mer uhederlig er de stadige forsøkene på å unnskylde selve islam - særlig ved å bruke uttrykk som "islamske fundamentalister", "muslimske fanatikere" og så videre.
Betegnelsen "islamsk fundamentalist" er i seg selv misvisende, for det er enorm forskjell på kristendommen og islam. De fleste kristne har lagt bokstavtolkning av Bibelen bak seg. De fleste av dem mener at "det er ikke nødvendigvis slik". Derfor kan vi med full rett skjelne mellom fundamentalistiske og ikke-fundamentalistiske kristne. Men muslimene har ikke lagt bokstavtolkning av Koranen bak seg: alle muslimer - ikke bare en gruppe som kan kalles "fundamentalister" - tror at Koranen bokstavelig talt er Guds ord.
Sufienes store innsats var at de hevdet at sann religion ikke har noe å gjøre med ortodoksiens lære og lov, et system som bare begrenser menneskets religiøse horisont. I mystikerens visjon finnes ingen himmelske belønninger og helvetes straffedommer, Guds skrevne ord ble opphevet av en direkte og intim åpenbaring. I stedet for å regjeres av frykt er mystikeren mer opptatt av kjærligheten til og kunnskapen om Gud og frigjøring fra selvet. "Gudstjenesten regnes som en hjertets tjeneste," og ikke som ytre regler som må følges blindt.
Religion kveler sannhet og fremmer fiendskap. Hvis en bok i seg selv kan vise at den er en sann åpenbaring, tilfredsstiller bøker om geometri, astronomi, medisin og logikk et slikt krav mye bedre enn Koranen.
For mange vestlige forskere og, hva viktigere er, for mange muslimer, er selve forestillingen om "en islamsk filosofi" en selvmotsigelse: "Strengt ortodoks sunni-islam har aldri ønsket filosofisk tenkning velkommen." Tradisjonalister har alltid vært fiendtlige overfor filosofi, en "fremmed vitenskap" som førte til kjetteri, tvil og full vantro, mente de. Tradisjonalistene fryktet den med rette, for mange av filosofene utviklet tanker som var langt fra ortodokse, og andre, "særlig de som var fiendtlige til den gryende sunnismen, gikk helt inn for å la seg veilede av fornuften slik den greske filosofien oppfattet den, og bekjente seg bare formelt til den islamske religionen". Derfor er historien om islamsk filosofi til dels historien om spenningsforholdet mellom fornuft og åpenbaring.
Men de moderate muslimene og alle de andre kan ikke få i både pose og sekk. Ingen tankegymnastikk eller intellektuell uhederlighet kan få de usmakelige, uakseptable og barbariske aspektene av islam til å forsvinne
Det ble hevdet at når muslimske samfunn i dag er så dekadente og tilbakestående, kommer det av at man forlot islams opprinnelige lære. Men det har aldri eksistert noen islamsk utopi. Å snakke om en gullalder er bare å styrke og videreføre makten til presteskapet, mullaene, og deres hatfylte tro som nekter halvparten av menneskeheten menneskeverd, og som videre trenerer alle seriøse forsøk på å frigjøre muslimske kvinner.
Det finnes en seiglivet myte om at islam oppmuntret vitenskapen. Tilhengerne av dette synet siterer Koranen og hadith for å vise at de har rett: "Si: 'Er de vel like, de som vet og de som ikke vet?'" (Koranen 39,12); "Søk kunnskap, i Kina om nødvendig"; "Søken etter kunnskap er obligatorisk for enhver muslim". Dette er tøv, for den kunnskapen disse sitatene oppfordrer til, er religiøs kunnskap. Ortodoksien har alltid vært mistenksom overfor "kunnskap for kunnskapens egen skyld", og uhemmet intellektuell forskning regnes som farlig for troen.
STRAFF FRA GUD
Koranen foreskriver straffemetoder som bare kan beskrives som barbariske. En relativist som forsvarer de inhumane skikkene som Koranen påbyr ved å hevde at dette var normal skikk og bruk på den tiden, blir rystet over å se den fryktelige gjenopplivelsen av de fleste av dem i det angivelig mer opplyste tjuende århundre. Koranen er Guds ord - gyldig til alle tider.
"Bindestreksnordmenn". Forfattere med tilhørighet til flere land enn Norge. Enten de er født i et annet land eller norskfødte med én eller begge foreldre fra annet land enn Norge. Adopterte er dermed med på lista. Det er en stor variasjon som vises her - heldigvis.
Obs - lista er under arbeid, så kom gjerne med tips :-)