Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Ved hjelp av minner, sin egen hukommelse, sin fars dagbok og sin mors fotografier, forteller forfatteren historien om sin egen barndom i Iran og om sin egen familie. Her får vi også ta del i tidligere generasjoner og deres liv mot revolusjonen i 1978-1979 og forfatterens egen tid. Fortellingen handler like mye om forfatteren og hennes familie som om Irans mange politiske og sosiale forandringer frem til Revolusjonen.
Omtale fra forlaget
Azar Nafisi, forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Å lese Lolita i Teheran, har skrevet en ny fantastisk bok om sin oppvekst i Iran. Selv om den historiske og kulturelle bakgrunnen er Iran og landets mange politiske og sosiale forandringer frem til Revolusjonen, handler boken like mye om hennes kompliserte og vanskelige forhold til sin mor, farskjærligheten og skammen over å ha vært en dårlig datter. Nafisi klarer på mesterlig vis å la fortellingen om seg selv, familien og deres mange hemmeligheter, skuffelser og bedrag bli en del av en større fortelling om Irans historie. Hennes trassige motstand mot morens kontroll blir et uttrykk for den samme trassige motstanden mot det totalitære regimet i Iran etter 1979.
Forlag Humanist forlag
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788292622551
EAN 9788292622551
Omtalt sted Iran
Omtalt person Azar Nafisi
Språk Bokmål
Sider 389
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
The revolution taught me not to be consoled by other people's miseries, not to feel thankful because so many others had suffered more. Pain and loss, like love and joy, are unique and personal; they cannot be modified by comparison to others.
"Ethvert individ kan bare leve en gang og med bare ett perspektiv. Kunst kan derimot skape andre og annerledes perspektiver."
I no longer believe that we can keep silent. We never really do, mind you. In one way or another we articulate what has happened to us through the kind of people we become.