Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Komponisten Eskil Ås er utbrent etter å ha fullført symfonien som skulle være selve livsverket hans. Når mottagelsen ikke blir som forventet, kollapser han alene på hytta. Boken skildrer hvordan han gjør opp regnskap og blir tvunget til å ta stilling til samlivet med sin kone, et samliv som knirker i sammenføyningene.
Omtale fra forlaget
Eskil Ås har komponert sitt livsverk, men etter uroppførelsen får han ingen anmeldelser, ingen ovasjoner. Han og konen lever i en utmattende ekteskapskamp, og samtidig sliter han med en økende smerte i benet. For å komme til hektene drar han alene til en hytte ved sjøen. Når kroppen kollapser og han blir liggende lammet i sengen, begynner han å ransake det som til nå har vært hans liv. Romanen driver leseren gjennom smerten, sammenbruddet og sykehusoppholdet, gjennom fortvilelsen, løsrivelsen og den frigjørende desperasjonen som slipper ham ut på den andre siden, på et helt nytt sted.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788203193958
EAN 9788203193958
Språk Bokmål
Sider 271
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket...er det som om det setter seg en usynlig gjest ved bordet. Det er tvilen som setter seg til rette, tvilen på at noe overhodet skal lykkes. Og det hender at han synes at hun tar seg bedre av denne gjesten enn av ham.
Han har alltid sett på seg selv som noe fast. Mens hans mor og kone kanskje har sett ham som et potensial. Et byggesett, noe de med tiden kunne skape noe brukbart av. Ikke underlig at de begge ble skuffet.
Innimellom undrer han seg over at han bare for få dager siden hadde ønsket at det hele skulle være slutt. I det ytre er ikke så mye forandret. I det indre, derimot. Bare det å kunne stå opp og lage seg kaffe ved egen hjelp, føles som livskvalitet god nok. (...) Verken det å klare seg selv eller være avhengig av andre er noe han har reflektert over tidligere, han har bare gjort sine ting og tatt hjelpen som bød seg som en selvfølge. For en mulighet til livsglede han har skuslet vekk!
Hun hadde hjulpet ham med å være ham. "Dette liker du," kunne hun si, og når han kjente etter, hadde hun rett.
Så trist det i bunn og grunn er at en kan gjette seg til hva folk vil si, bare en har kjent dem lenge nok. Som om det faktisk skulle være snakk om noe mekanisk og ikke noe levende.
Ved å servere kaffe på salongbordet, og la det smake av hygge og kvalitetstid, har han ikke kunnet si nei, uten å bli mistenkt for å si nei til mer gjennomgripende ting.
Det føles som om de forskjellige årene han har levd ligger stablet på hverandre som bilder i en bunke, det er bare å bla seg gjennom med det rette blikket, så kan han reise i tid.