Øystein Morten og Pål Hermansen oppsøker stedene der ingen kunne bu lenger. Forfatteren skriver om gårdenes historie, folkene som bodde der og hvorfor gårdene ble nedlagt. Hver av de ni stedene forteller en bit av norgeshistorien. Okkupasjonen av Finnmark. Embetsmannstaten på 1800-tallet. Troen på nyrydding av jordbruksland (tenk Hamsuns roman Markens grøde ) ved inngangen til 1900-tallet. Industrialiseringen etter krigen og forurensningen den førte med seg.

Til tross for temaet er Norske ødegårder fri for sentimentalitet og klissen nostalgi. Øystein Morten går til skriftlige kilder om hver gård, han drar dit og ser, og ikke minst snakker han med de siste menneskene som bodde der. Historiene deres, om et evig slit og kamp mot elementene, gnikker vekk alle nasjonalromantiske myter du måtte ha med deg inn i lesningen. Morten er heller ingen ivrig forkjemper for å bevare alle disse eiendommene, mange av dem praktfulle, som står til nedfalls.

Ni gårder, ni svært ulike historier om hvordan de ble til ødegårder med gjengrodde tun og hus til nedfalls. Og fokuset er ikke på landbrukspolitikken, men de spesifikke årsakene til at sistemann som drev den enkelte gården ikke fikk noen etterfølger. Boka sier likevel mye om levekårsutviklingen på landsbygda, enten det dreier seg om småbruk eller storgårder. Forfatteren er en god forteller, som i tillegg til den historiske og bygningsmessige dokumentasjonen, også bruker anekdoter og ikke minst minnearv fra nålevende etterkommere for å gi liv til teksten. Fotografiene til Pål Hermansen underbygger historien. Om kort tid vil det meste være borte.

En utrolig vakker og trist bok om forfall, historier om menneskers liv, fortalt gjennom det de forlot. Se den!

Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.

Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.
Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.
Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.
Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.
Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

God bok, interessante historier med god bredde!

En bok som får meg til å lese videre i lokalhistorien til hver plass. En bok jeg virkelig koser meg med!