2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør."
En ung mann skriver brev til kvinnen som avviste ham. Drevet av tvil og uforløst begjær, forsøker han å skrive seg frem til en ny forståelse av egen ensomhet. Samtidig mistenker han at det er litteraturen som har skyld i det hele. Han drømmer derfor om en litteratur som kurerer behovet for litteratur, en litteratur hvor livet har forrang.
Rastløs er en oppstykket epistel, en i stor del selvbiografisk kortroman, bestående av små prosastykker, betraktninger og episoder fra hverdagen.
Forfatteren er av generasjonen som modnet litterært under Min kamp-stormen, og som fant en mulig vei videre i David Shields' Reality Hunger. En generasjon hvor det å skrive om seg selv er mer selvfølge enn statement, mer nødvendighet enn eksperiment.
Men Rastløs inneholder også rester av et etter hvert nesten utdødd klassisk ideal. I alle fall et håp: At bøkene kan gjøre oss til bedre mennesker.
Kenneth Moe (1987) er oppvokst utenfor Larvik, men bor nå i Oslo. Han har gått forfatterstudier i Bø, Bergen og Lillehammer. For tiden er han tilkallingsvikar på diverse lager og etter eget utsagn blakk på en helt uromantisk måte.
Forlag Pelikanen
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788293237464
EAN 9788293237464
Språk Bokmål
Sider 109
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Tarjei Vesaas' debutantpris 2016 Tarjei Vesaas' debutantpris 2015
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.
I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn.
Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ...
Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det).
"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)
Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...
"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)
Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med.
Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!
Denne mannen kan skrive, det er det ingen tvil om. Men, det alene er ikke nok, og for min del forsvant handlingen i et overflod av ord. Underholdene, tankevekkende, men litt for lite handling og spennibgskurve til at jeg leste lenge sammenhengende. Derfor en treer, klarte rett og slett ikke å la meg engasjere
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har valgt denne ensomheten fordi jeg foretrekker den, men jeg har aldri valgt å foretrekke ensomhet, og jeg hadde foretrukket å foretrekke noe annet.
Hvor mye kan man egentlig lære om livet gjennom sprekker i persiennene?
Som barn leste jeg forresten en bok om reinkarnasjon. Det sto at i hvert liv skal man lære noe nytt. Jeg tenkte at i dette skal jeg lære tålmodighet.
Jeg er full av løsninger, men løsningene er ikke interessante, slik problemet er interessant, for løsningene er ikke meg, slik problemet er det.
Kanskje du aldri har villet skrive, men selv bli poesi...
En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting.
Hva er et menneske verdt alene, utenfor de sammenhenger hvor verdier oppstår og har sin berettigelse?
Ingenting.
Ensomme mennesker vet ingenting og er ingenting verdt.
Vi med overaktiv samvittighet identifiserer oss så lett med dem som ikke har noen i det hele tatt. Kanskje lengter vi etter å begå virkelige forbrytelser, med hud og hår, og bli straffet for det. Kanskje lengter vi etter en celle som tross alt er større enn våre egne tankers, en tilværelse med solide vegger og en definert tidsramme.
Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.
I det siste har jeg for øvrig vært et morgenmenneske uansett. Det veksler fra uke til uke hva slags menneske jeg er.
Såkalte "over rated" bøker
= Bøker som;
- er mye omtalt og rost
- jeg forventet mer av basert på forfatterens tidligere verk
- har coveret fullstappet av lovord uten å leve opp til dem
Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.