Han ville se mørket mellom underleppen og haken, de korte skyggene av brystvortene, kanskje, og solen ville få de bleke, nesten usynlige hårene på innsiden av lårene til å skinne silkeaktig, i relieff, og han ville sette seg på kne ved siden av og stryke hånden forsiktig, fra kneskålen omtrent, sakte langsmed låret hennes et stykke, løfte hånden, føre den tilbake litt, stryke en gang til, litt nærmere den svarte pubestrekanten, hvor hårene ville lyse med kobberaktig lød i solen, og varsomt, som om han skjøv en vaklende papirfigur bortover et bord, ville han trykke fingrene mot kjønnsleppene, tegnet for å tie stille, et hysj, men skille dem, kjenne den raslende følelsen av hårkrus som gled vekk under fingertuppene, og det lette presset av myk hud, som vekten av en plantes blad eller en nyfødts hånd, og hun ville våkne, hadde han tenkt, gradvis og mildt, uten å bli panisk eller rasende, bare med et søvngjengersvakt, arkaisk og tvedtydig smil mens hun tok av seg solbrillene og betraktet ham nesten uten å løfte hodet; og han ville smile tilbake, åpne munnen, og fremføre dødsbudskapet.

liksom man kunne se tilbake på sitt eget liv fra et punkt utenfor det, hinsides angsten for å dø og lysten til å leve, og tenke: endelig over.

(Fra Fortæring)

Hvis bevisstheten, og den menneskelige par exellence, kan anses som bråk, en slags evinnelig, aldri hvilende støy, så finnes det altså i steinene og plantene en stillhet som i grunnen er ufattelig, en stillhet som er desto større som den ikke kan oppleves av noen.

Mens jeg var ute hadde skumringen fylt rommene med et halvmørke som liksom dempet alle lyder, et slikt skumringsmørke som synes å tilkjennegi at et eller annet (ikke bare dagen, men noe mer, noe større, uvisst hva) er definitivt forbi.

Som stemmene våre når vi sitter og lar det mørkne uten å tenne lys, og nesten ikke sier noe, hadde hun sagt.

JEG SKREV for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.

Et håndflatestort kamskjell, perlemorshvitt glinsende på den glatte utsiden, men inni med en rødlig sandsteinsfarvet, grov overflate som i søkkene blir til mikroskopiske, porøse og svært ru lameller på tvers av retningen i skjellets spiler, som i sin tur ligner kannelerte greske tempelsøyler, skjønt de smalner av og flater ut mot null ved fotstykket, som om de pekte tilbake mot det formløse punktet de en gang sprang ut av.

Etter bare å ha sett havet på flere kilometers avstand over en tid på ni og et halvt år, har jeg mer eller mindre glemt følelsen av varm strandsand mot føttene, glemt lyden av brenningene, glemt hvordan et fjærebelte med tangrak egentlig ser ut, glemt hvordan det kjennes å holde en glassmanet i hånden, glemt lukten av hav, følelsen av hav og synet av hav.

Og solen lyser på de forblåste restene av bjerkeløv; det er tidelig høst. Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.

Det er stadig like uvisst hva han egentlig gjør i dette folketomme kontorbygget, men av den urørlig stirrende, nærmest meditative, ikke lenger nervøse, holdningen hans, virker det nesten som han søkte den samme stillheten, den samme freden, som han tideligere kan tenkes å ha søkt i skogen; og det er teoretisk sett mulig at han akkurat nå tenker på hvordan den samme geologiske grunnen bærer havet og skogen, samt byen mellom dem, og hvordan det dypt under fjellgrunnen igjen hvirvler, bobler og koker av flytende mineraler med en temperatur på tusen grader: magmaen, og at denne kolossale ildmørjen vanligvis ikke synes i det hele tatt, slik at det kraftige lyset fra den er jevngodt med mørke.