Bokelskere.no

Det er alt for lenge siden jeg leste denne , jeg tror jeg må begynne på nytt igjen. Irving greier å leke frem innsikt i livets mer tragiske sider ved en humoristisk tone som ingen andre kan. Boken er merkelig, Garp er merkelig, jeg er merkelig. Så det passer perfekt. Alt sammen.

Myldrende småkaotisk, så merkverdig og rart, så mange farger som flagrer. Ulikt noe annet jeg har lest, skrevet med en underliggende kjærlighet fordi hun skriver om mennesker hun kjenner og kjente. Det er uvanlig og kjent og gripende. Genial skrivekunst for meg er når en person formidler noe som er så enormt gjenkjennbart som om det var ens egen far eller fortid, og samtidig så nytt og skinnende at man vokser og utvider tankene og sitt eget spekter av følelser og innsikt. Man begriper noe nytt. Jeg elsker menneskene i denne boken, man blir simpelthen godt gammeldags glad i dem. (jeg så forøvrig filmen før jeg leste boken, og det gjorde ingenting. Boken likner knapt filmen i det heletatt så jeg følte meg ikke snytt. Motsatt ville vært verre)

Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg begynte å lese denne boken. Jeg har en forkjærlighet til de klassiske gamle bøkene og jeg fant en i et antikvariat (solgt av en mørk og noe skummel mann som nok kunne vært en del av nettopp denne boken) og betalte rett mye for den med tanke på alderen til boken, men den har vært verdt hvert øre.
For de av oss som er blitt bevisste på våre egne underliggende mørke krefter og dystre tanker og impulser så er dette en bok som en likesinnet betrodd venn man kan komme krypende til og utøse sitt hjerte til, og etterpå føler man seg litt forstått og lettet, og dessuten beriket og stimulert. Og alt dette skjer helt av seg selv mens man leser. Det er dystert, og vakkert, og grusomt, og mørkt. Og det man husker best i boken er lyset, på samme måte som man ser lysstrimene i støvet til et mørklagt rom med et bittelite vindu. Jeg elsker mennesket (i meg selv og andre) når jeg leser denne boken.

En kan lese denne boken ti ganger og finne noe nytt hver gang. Setningene til Nabokov inneholder små russiske Matrjosjka-dukker hvor man stadig avdekker noe innenfor, utenfor. Ingen bok jeg har lest til nå har hatt et slikt brilliant språk. Man føler seg rett og slett mer intelligent etter å ha lest noen setninger, og man lar seg henfalle til fantasier om å en gang, i et paralellt univers, ha tilhørt Nabokovs intellektuelle kretser.
Humor, sarkasme, kynisme og varme snor seg om hverandre igjennom boken. Den har denne deilige blandingen av dyp skjønnhet og råhet som er så besnærende fordi det er menneskelig.

Dette er den eneste boken som har gjort at jeg har våknet midt på natten for å lese mer i den. Historien virker som superlim på interessen. Den er dyp, foruroligende, fantastisk, ubehagelig, sjelevrengende, morsom, drivende, sjokkerende. Og språket til Styron er slik jeg elsker det; lekende, lettere manisk, brilliant.

Boken har det mest bedårende engelske språket jeg noensinne har lest. Bokhandeldamen sa hun hadde forsøkt å lese den på norsk, men byttet raskt fordi den ikke var godt nok oversatt, og jeg er nok enig. Den må leses på engelsk. Og den er tvers igjennom sjarmerende.

Denne boken min snappet jeg begeistret til meg da jeg var på Narvesen sist, jeg kjente igjen tittelen med en gang, jeg leste den for mange år siden. Faktisk den beste av denne sjangeren jeg har lest, Karen Robards beskriver en 'troverdig' type menn. Du ser, det hele er hårfint. Et par filttøfler her, noen lyse krøller på hodet og vips-jeg er ikke forelsket i Stuart lenger. Heldigvis har denne mannen pistol, sigarer, isblå øyne, mørkt hår, myndig rolig stemme og alt det som skal til for at jeg skal føle han er verdig sin jomfru...
..dog leste jeg den på norsk.. (Lykkejeger)
(denne boken finner jeg frem hver gang jeg har ekte manneproblemer uti IkkeBokVerdenen. På magisk vis gir den kraftige injeksjoner av Ting Ordner Seg-følelse og Det Er Håp og Nå Husker Jeg Hvorfor Jeg Liker Menn..)