Jeg er ingen tenker, men jeg tenker hele tiden, det er det eneste jeg ikke klarer å la være. Det tar aldri slutt.

Herregud, det er jo dét litteratur handler om. Gleden og befrielsen over å bli konfrontert med en usensurert utgave av andre menneskers indre liv, selv om den konfrontasjonen kan være ubehagelig. I møte med de store bøkene, samme hvor dystre og negative de er, opplever man en euforisk glede over å lese dem. Det er litteraturens store mysterium, nemlig at det kan skape så mye glede å fordype seg i så mye elendighet. (En uttalelse han kom med i Aftenposten på søndag. Veldig treffende synes jeg.)

Ingenting blir borte, det bare hoper seg opp. Selv jeg, som ikke ser en dritt, sitter her med hodet fullt av tåpelige bilder...

Skallen er et sted for ettertanke, men også for en hel rekke plager. Det er en mørk hule full av ord, det rene helvete. Resten er det så som så med, jeg er som Diogenes som levde i en tønne, denne kroppen er min tønne, den er passe lang og passe romslig, den har funnet en behagelig stilling å sitte i, der sitter den. Det er såvidt det er liv i den, det er det jeg trenger for å komme meg igjennom dagene. Litt hjertebank, litt åndedrett, det er i mer som skal til. . .

Det er du som må komme til meg. Kom bort til stolen her så jeg kan nå deg med armen. Det er vel ingen sak for deg, jeg går utifra at det ikke er noe i veien med bena dine, ikke med synet ditt heller, det er du som har oversikten nå, jeg er prisgitt deg, forstår du det ikke, ikke glem at jeg er helt og holdent i dine hender.

Noen ganger får jeg følelsen av at hjernen også har en hjerne... Det kan umulig være jeg alene som gir meg selv alle disse beskjedene, disse tåpelige oppdragene, disse idiotiske inntrykk og fornemmelser, det kan ikke stamme fra meg alt sammen, hvordan kunne det? hva har de med meg å gjøre, disse evindelige grubleriene? hvem er det jeg tror jeg er?

Markstukne vrir de seg der nede, utålmodige, de som venter på meg, de dytter til hverandre for å gjøre plass for en til. Men jeg har en fordel som de ikke hadde da de kom dit, det er at jeg er vant til mørket, noen lukket øynene på meg for å forberede meg på det som kommer . . .

Jeg hadde ganske visst mistet noe, gjennom å få synet redusert til en tilnærmet blindhet, men samtidig var jeg også blitt fritatt for en hel del, jeg slapp å se alt som var stygt og avskyelig, jeg slapp å være i tvil om det jeg så var riktig eller ikke. Jeg likte i hvert fall legens beskrivelse, tilnærmet blindhet, om det så var av barmhjertighet eller av hensyn til trygdekassen at han valgte akkurat det uttrykket...

Jeg forakter dem... bil, båt, hus jobb, to armer, to ben, lykkelige barn, de vet ingenting om det å leve, de vet ikke hva en enkel tanke kan utvikle seg til, de vet ingenting om det å tenke, de vet ikke hva det vil si å sitte i en stol dag etter dag, å bære vekten av en halvdød kropp og et altfor stort hode...

Og agurk, det vat et pålegg i min fars univers ... uten smør, naturligvis ... å stryke et lag smør på en knusktørr skive kvalifiserte, hvis jeg forstod ham rett, til en plass blant fråtserne i helvete (Sauermugg 2007).