Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Hansen (1794-1842) regnes av mange som den første store fortelleren i norsk litteratur, og som den sentrale forfatter i tiden mellom Det norske selskab og Wergeland. Med "Othar" (1819) innfører han romangenren i Norge. Othar er av adelig byrd, men det hviler et mørke oven hans herkomst. Han er middelaldersk tapper, løftes opp til makt og ære, men helten fanges i et nett av politiske intriger og utsettes for store personlige prøvelser og fristelser Han slutter forbund med onde makter, myrder og forblindes i sin higen etter makt og ære. Deretter følger en lang, indre kamp mellom det gode og onde.
Omtale fra forlaget
Hansen (1794-1842) regnes av mange som den første store fortelleren i norsk litteratur, og som den sentrale forfatter i tiden mellom Det norske selskab og Wergeland. Med "Othar" (1819) innfører han romangenren i Norge. Othar er av adelig byrd, men det hviler et mørke oven hans herkomst. Han er middelaldersk tapper, løftes opp til makt og ære, men helten fanges i et nett av politiske intriger og utsettes for store personlige prøvelser og fristelser Han slutter forbund med onde makter, myrder og forblindes i sin higen etter makt og ære. Deretter følger en lang, indre kamp mellom det gode og onde.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 1994
Format Innbundet
ISBN13 9788274880429
EAN 9788274880429
Serie Romantikerserien den blå blomst (11)
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 167
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketUnderlig er harpen stemt, Skalden er så vag i sinne, Glad og dog så sært beklemt, Kan han ei akkorden finne.
Men naar Høstens Storme suse,
og de mørke Kroner bruse
over Skovens vilde Dyr,
skal du drømmende og ene
under Furuskovens grene,
høre Othars Eventyr.
(Hentet fra forordet. Siste linjer i et minnedikt av Christian Monsen, skrevet i 1842).