Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårsskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepene 9/11 og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en dramatisk destabilisering av Verden. Samtidig inntreffer det store forandringer i forfatterens privatliv. Samme år som USA går inn i Irak blir han far. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv. Samtidig mister han en nær venn og samarbeidspartner i Erik Bye, mens andre venner plutselig svever i livsfare. Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker at noe også er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge sine foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer. «Ketil Bjørnstad forvandler kjærlig omsorg til strålende fortellerkunst i høstens roman om tyvetallet.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (terningkast fem) «Bjørnstads «Verden som var min» er samtidshistorie fjernt fra den objektive fremstilling. Han byr på seg selv, og det fascinerer. Her er gjenkjennelse, gjenkallelse, nye synsvinkler på vedtatte sannheter, vurderinger og evalueringer, antydninger om konspirasjoner, forklaringer og utlegninger som stadig er interessante slik det hele er presentert i Bjørnstads ofte elegante og besnærende språk.» Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen (terningkast fem) «Det femte bindet er helt på høyden med de tidligere, kanskje bedre. Det er mer alvor, mer refleksjon, men også nye gleder og overraskelser. Den reflekterte og spørrende Ketil Bjørnstad løfter også denne boka, gir leseren mulighet til erindring og tilbakeblikk og åpner opp for et mer kritisk blikk på hendelser og begivenheter i vår felles fortid.» Turid Larsen, Dagsavisen «En romansyklus av de helt sjeldne. Ketil Bjørnstad fortsetter å imponere. Burde «Verden som var min» kanskje bli obligatorisk historiepensum i videregående skole?» Arild Rønsen, arildronsen.no blogg
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2020
Format Heftet
ISBN13 9788203268205
EAN 9788203268205
Serie Verden som var min (5)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 2000-2009
Omtalt person Ketil Bjørnstad
Språk Bokmål
Sider 826
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Når alderdom og farer sniker innpå ...
Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.
Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.
Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.
Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.
Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.
Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.
Fra min blogg: I Bokhylla
Russland er omringet av fiendtlige baser. Likevel påstår NATO at det er Russland som truer oss.
Det er en grå desemberdag, og luksusfølelsen fra den vakre bygningen som ligger bak oss når toget begynner å rulle, erstattes med den nesten apokalyptiske marerittfølelsen når vi kort tid etter kjører gjennom noen av Philadelphias verste industriområder, et ørkesløst fattigdomsbilde som i sin menneskelige armod overgår slummen i Bangladesh. Her er absolutt alt grått, og alle de arbeidsledige er synlige (...) Og det forbauser meg samtidig hvor lite av denne industrielle slummen som er synlig, sett fra Europa, der mytene om USA lever sterkere enn i landet selv (...) Jeg er snart femti, men dette har jeg ikke sett. Ikke amerikansk elendighet på en måte som kan få Murmansk til å fortone seg som et ferieparadis.
Men svaret fra kommunen er klart: Selv om hytta bare er 56 kvadratmeter, med utedo og ikke innlagt vann, har man uansett ikke lov til å bygge et tilbygg på mer enn 15 kvadratmeter. (...) Og dette er altså Søndre Land, hvor innflyttingen på ingen måte er truende, hvor turismen er fraværende, bortsett fra tilbud om elgsafari, frivillig bad i Randsfjorden og dressintur på den ned nedlagte Valdresbanen. Et anneks på 30 kvadratmeter? En trussel? På et område omgitt av skog? (...)
En hyttenabo ringer og varsler ham om at det er helside i Oppland Arbeiderblad. Hans favorittavis om sommeren. Kommunestyrets utvalgte, kanskje 13 mennesker, står utenfor hytta og vurderer situasjonen. De bruker en halv arbeidsdag på å finne ut at annekset kan være 30 kvadratmeter istedenfor 15.
De gir tillatelse til 30. Men det er altså et unntak fra reglene.
Tommy Hilfiger (...)
Han står utenfor en Tommy Hilfiger-butikk og faller nesten i trance, der han stirrer på de sjelløse og nesten hjelpeløse klærne som om kort tid skal havne på kvinnekropper som allerede er så fulle av utseende-stress at de lager six-pack uren å røre på seg. Han finner ingen større urban tomhet enn når han går i en gate der Tommy Hilfigers navn lyser mot ham, sammen med alle de andre merkevare-navnene. At denne sen-kapitalistiske dritten skulle komme til en by som Moskva, var en tragedie i seg selv. Hvor var Russlands egne designere? Kulturnasjonen Russland, med de beste på nesten alle felt. Å legge seg flat for Tommy Hilfiger?
Han grøsset.