På nettet er det teksten som rendyrkes, for det er bare ordene på skjermen som er synlige. Kanskje de er skrevet av en som ingen ville snakket med på en fest, en som er direkte frastøtende, eller som i hvert fall er feil i alder i forhold til en selv. På nettet er de skjult bak forhenget. Budskapet klinger rent og klart, fordi det ikke blir forstyrret av fysisk nærvær.

Vi må slutte å være så redde for å si noe galt hele tiden. Det eneste vi oppnår med å forby såkalt diskriminerende ordbruk, er å skape berøringsangst. Jo reddere folk er for å si noe feil, jo mer unngår de å omgås folk som er annerledes.

Den dype, folkelige motstanden mot likestilling kan ha en svært rasjonell begrunnelse: Likestilling gjør at det ikke er noen hjemme.

For moderskapet er ikke bare en rolle i forhold til egne barn. Det er en tilstand, en tilstand av konstant beredskap overfor andres behov.

Fem barn under skolealder og full jobb høres ut som å svømme over Atlanteren. Umulig, rett og slett.

Kvinner skal realisere seg selv når de starter egen bedrift. Menn er mer opptatt av penger og vekst.

Ordet neger, som har eksistert på norsk siden 1700-tallet, er blitt tabu i mange miljøer. Da Sylfest Lomheim var direktør i Språkrådet, erklærte han at ordet var nøytralt og ikkediskriminerende, men han møtte motbør. Det skal hete svart, eller «afrikansk utseende». Men nå tar svarte tenåringer neger-ordet tilbake, og attpåtil med humør.

Hvor ble det av helvete, egentlig? Helvete, som gjør ord som skyld, straff og soning meningsfylte? Det forsvant, det ble feiet ut av moderne prester, engasjerte humanetikere og radikale pedagoger. Slike som min venninne. Helvete er borte og kommer aldri tilbake. Det samme gjelder samvittigheten, skyldfølelsen og skammen. Man vet virkelig ikke hva man har før det er vekk.

I titusener av år har menneskene streifet rundt på slettene, i flokker på mellom 10 og 30 individer. Vi har jaktet, vi har samlet nøtter og bær, vi har båret ungene på ryggen og gått fra de gamle og syke når de ble til for mye bryderi. Beslutninger ble tatt, av noen, med konsekvenser for noen. Hvem er sjefen, og hvor lenge vil han være det? Hvem har stjålet nøtter fra vinterlageret, og hvem er best til å kaste med spyd? Hvem skal man hjelpe, og hvem skal man svikte? Hvor går grensen for hva man kan tillate seg?

Jeg vil slå et slag for ELGEN som mannsideal. Mange norske menn se jo også ut som elger, særlig de lange, når de springer rundt i skogen i trikot....Den norske mannen er undervurdert. Hvorfor kan ikke vi damer si høyt og tydelig det vi virkelig mener? At vi elsker helt vanlige, sterke, snille menn?...Mannen er kanskje lite god til å prate om følelser, men han skjønner forskjellen mellom rett og galt. Han slår ikke dem som er svakere enn ham. Han drikker ikke opp lønnen. Nei, han går på Clas Ohlsson når han synes han fortjener en oppmuntring. Og når livet butter, går han ned i garasjen og mekker, eller han braser ut i marka i uveisomt lende for virkelig å kjase seg ut. Den norske mannen går lange turer når han er lei seg. Jo større sorg, jo lengre tur. Han foretrekker grantrær fremfor psykologer. Det gjør han ofte rett i.