I wanted simultaneously to understand Hanna's crime and to condemn it. But it was too terrible for that. When I tried to understand it, I had the feeling I was failing to condemn it as it must be condemned. When I condemned it as it must be condemned, there was no room for understanding.

En gang jeg har bedre tid vil jeg stikke innom administrasjonen og foreslå at alle som melder seg opp til forberedende skal få utlevert et bankebrett sammen med pensumlisten. En avtale mellom Brio og universitetet vil være fordelaktig for begge parter. Brio vil få verdifull publisitet, og universitetet vil få en generasjon av studenter med bakkekontakt og perspektiv. På lang sikt vil hele nasjonen dra nytte av det.

Jeg hadde gjort en virkelig handling.
Dette var ikke tull.
Det var ikke TV2.

Gjennombruddet kommer foran Brio-hyllen. Der står en leke som jeg kjenner fra jeg var liten. Den har potensiale til å oppfylle alle punktene på listen. Det er et bankebrett.

I dag våkner jeg og har mange tanker. Helt sikkert mer enn fem. Det er et mas.

Det er noe som er veldig bra med å kaste. Jeg vet ikke helt hva det er. Flere burde kaste. Vi burde kaste alle sammen. Da ville ting sett annerledes ut. Vi ville vært gladere.

"Jeg har to venner. En god og en dårlig. Og så har jeg min bror"

Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann.

In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life.

V-I-S-K-O-V-I-T-Z, is an acronym for Very Intelligent Superior Kind of Very Intelligent and Talented Zootype. Take pride in it.

Ever come home and found your room messed up? Like some helpful person (hi, Mom) has tried to "clean" it, and suddenly you can't find anything? And even if nothing is missing, you get that creepy feeling like somebody's been looking through your private stuff and dusting everything with lemon furniture polish?

Redd for hva som kom til å møte ham, åpnet han bildøren og steg sakte ut. Kvinnen var ikke påkjørt. Hun lå der og gapte lystent mot ham med glinsende pupper, og akkurat idet han oppfattet at det var en oppblåsbar dukke som lå der på bakken, kom en gigantisk rosa kanin med en hagle i hendene byksende ut av krattet på den andre siden av veien.

Et enslig reinsdyr sto noen hundre meter unna og betraktet ham. Det var ikke uvanlig at noen reinsdyr streifet fra flokken og vandret langs veiene på egen hånd. Kanskje disse reinsdyrene var individualister, eller kanskje de bare hadde mistet flokken sin og gått seg bort. Og kanskje fantes det individualistiske reinsdyr som var lei av å bli forvekslet med reinsdyr uten stedsans. Ingen vet.

Like one, that on a lonesome road Doth walk in fear and dread, And having once turned round walks on, And turns no more his head ; Because he knows, a frightful fiend Doth close behind him tread.

"I am the prime female of the group. You, having won the fight, are the pride of the herd, our lord and master, and you will couple with me first and then with all the others, and we will give birth to your vigorous and abundant offspring."

"You can count on it", I grunted.

Two years after my mother died, my father fell in love with a glamorous blonde Ukrainian divorcée. He was eighty-four and she was thirty-six. She exploded into our lives like a fluffy pink grenade, churning up the murky water, bringing to the surface a sludge of sloughed-off memories, giving the family ghosts a kick up the backside.

I Sameland kan alt gå an, Roy. I Sameland kan alt gå an.

”at dommedag kunne være avlyst var gode nyheter, men dette gikk slett ikke inn hos en mindre forsamling som omtrent samtidig hadde møte i et hus kalt Lysets Tempel lenger oppe i gaten, der holdt nemlig endetidsmenigheten Lysets Ord til; disse hadde med mindre hell spådd verdens undergang og Jesu komme hele fjorten ganger de siste tyve årene, men mistet slett ikke håpet, en gang ville det klaffe”

Juliet's version of cleanliness was next to godliness, which was to say that it was erratic, past all understanding and was seldom seen.

Telemann legger nevene på brystet og bokser dem opp mot taket. Han gjør det flere ganger og han sier Ah! Han sier AH! Han sier teater. Han sier TEAter! Han sier AH TEATER! Og han sier Faen! Faen! TEATER! AH!